Publisert: , Oppdatert:

Cruiseanløp og havnesikring

Havnesikringsregelverket setter krav til sikring av havneanlegg som tar imot passasjerskip i internasjonal fart. Regelverket gjelder derfor for havneanlegg som mottar cruiseskip og tenderbåter fra cruiseskip.

Krav til sårbarhetsvurdering ved tendring

Kystverket har tidligere praktisert bruken av generiske sårbarhetsvurderinger og sikringsplaner ved anløp av tenderbåter fra cruiseskip. Disse generiske planverkene skal ikke lenger benyttes, og ordinære sårbarhetsvurderinger og sikringsplaner må utarbeides etter forskrift om sikring av havneanlegg på lik linje med andre typer havneanlegg som mottar ISPS-anløp.

For de havneanlegg som per i dag har en slik generisk plan vil denne kunne benyttes fram til gjeldende Statement of Compliance utløper. Fra dette tidspunkt må havneanlegget ha en ordinær godkjent sårbarhetsvurdering og sikringsplan.

Hva med ekspedisjonscruise, strandhugg m.v.?

Enkelte typer cruiseanløp faller ikke inn under virkeområdet til havnesikringsregelverket. Dette gjelder anløp med egne tenderbåter uten at det er tilrettelagt noe for anløpet fra landsiden. I disse tilfellene er det cruiseskipets eget ansvar å ivareta sikkerheten.  Dette er særlig aktuelt i forbindelse med ekspedisjonscruise der passasjerene blir fraktet med tenderbåter til områder som er lite besøkt. På noen av disse stedene er det begrenset eller ingen infrastruktur, bygninger, kaier osv.

For at et anløp skal falle utenfor virkeområdet må det ikke foreligge noen tilrettelegging fra havn eller kommune i form av for eksempel flytebrygge, fortøyningsanordninger eller lignende. Da vil dette regnes som ”kontakt mellom skip og havn” og dermed være et havneanlegg etter forskrift om sikring av havneanlegg.

Nærmere om grensedragningen

Et ”havneanlegg” er definert i forskrift om sikring av havneanlegg § 3 bokstav a) som ”[d]et området hvor det forekommer kontakt mellom skip og havn.(…)”. Kontakt mellom skip og havn er ”[d]en samhandlingen som oppstår når et skip direkte og umiddelbart påvirkes av handlinger som omfatter forflytning av personer eller varer eller ytelser av havnetjenester til eller fra skipet,” jf. § 3 bokstav c).

Hva som defineres som kontakt mellom skip og havn vil i utgangspunktet være et tolkningsspørsmål i det enkelte tilfelle. I tilfeller der et cruiseskip tendrer passasjerene til lite besøkte områder, må man se på hvilken samhandling som foregår mellom skipet og landsiden.
 
I de tilfellene passasjerene settes i land i strandkanten, og der det ikke foregår noen samhandling med landsiden, vil dette i enkelte tilfeller ikke defineres som ”kontakt mellom skip og havn” og dermed ikke være et havneanlegg etter forskriften. Dette kan typisk være et strandhugg, noe som er vanlig eksempelvis på Svalbard. Forutsetningen er at det er begrenset eller ingen nærliggende infrastruktur og at det er ikke mulig å legge til ved ISPS-godkjent havneanlegg i nærheten.

Videre må det ikke ytes noen havnetjenester fra landsiden, da dette vil regnes som samhandling. Kun forflytning av personer vil i seg selv ikke defineres som samhandling, da samhandling krever en vekselvirkning mellom to eller flere personer som handler i forhold til hverandre. På den andre side vil det å ligge ved en kai kunne regnes som at det ytes en havnetjeneste, men dette må vurderes i det enkelte tilfelle. Det skal dermed lite til før det foregår ”kontakt mellom skip og havn”.

I grensetilfeller er det opp til Kystverkets skjønn å avgjøre om anløpsstedet er å regne som et ”havneanlegg” og må ha ISPS-godkjenning. Dersom et anløpssted ikke regnes som et ”havneanlegg” etter forskrift om sikring av havneanlegg, kan anløpet foregå der uten sikring etter denne forskriften. Det kan likevel være annet regelverk som setter begrensninger for anløpet.

Siste nytt