Publisert: , Oppdatert:
- Gro Kibsgaard-Petersen

Fruholmen fyr - verdens nordligste fyr

Fruholmen fyr er regnet som verdens nordligste og Finnmarks eldste fyrstasjon. Trelastfarten på Arkhangelsk var noe av grunnen til at det ble behov for et fyr akkurat her.

Omtrent fire mil nordvest fra Hammerfest, og omtrent like langt fra Nordkapp, ligger Fruholmen. Nordishavet velter seg like mot den, og et rått klima og hyppige stormer gjør den til et lite misunnelsesverdig oppholdssted.»

Slik beskrev Fyrdiriks stedet, på sin befaring. Kravet om et fyr i dette området ble reist allerede på 1850-tallet, da trelastfarten på Arkhangelsk var blitt betydelig. Fyrdirektøren anmodet om bevilgning i 1860, men først i -63 fant Stortinget å kunne imøtekomme denne.

Hele landet bidro
Fyrstasjonen ble bygd i perioden 1864-66. Arbeidslaget bestod av 27 mann - 13 fra Sunnmøre og 4 fra Selbu. De øvrige var antagelig fra Ingøy. Tårnet som ble reist var 19 meter høyt. Med sokkel av granitt hugget på tukthuset i Kristiania, støpejernsplater fra Marinens verft i Horten, lyktehus fra Næs jernverk, en førsteordens linse fra Lepaute i Frankrike og en 4-vekers fettoljebrenner, stod Fruholmen fyr godt rustet til å lyse opp leia. Lykta ble tent første gang 25. august 1866.

Jevnet med jorda
Fruholmen var det eneste fyret i Finnmark som ikke ble okkupert av tyskerne under 2. verdenskrig, men i november 1944 ble fyrfolket tvunget til å evakuere, og stasjonen ble jevnet med jorda. Kun brønnhuset stod igjen. Stasjonen ble gjenreist etter krigen. Tårnet ble nå bygget i betong, og den nye lykta ble tent i 1949. Fruholmen fyr ble endelig automatisert og avbemannet i 2006. Beliggenhet og krevende landingsforhold har vanskeliggjort stabil ny bruk.

Fyrmester skrev bok
Hans Hansen ble ansatt som første fyrmester på det gjenreiste Fruholmen fyr i 1949, og familien tilbragte de kommende 11 år på holmen. I sin bok Historien om Fruholm fyr gir Hansen et utførlig bilde av stasjonens tekniske historie, men vel så interessant er innblikket leseren får i hvordan det var å leve på et slikt isolert sted. Hansen intervjuet tidligere betjening eller deres etterkommere, og fikk på den måten et godt innblikk i de skiftende forhold gjennom tidene.

«Åndelig balanse»
På bakgrunn av egne og andres erfaringer gjør han seg noen betraktninger om de særlige sosiale og følelsesmessige utfordringer, som nok kunne være liknende på andre isolerte fyrstasjoner langs kysten:
“Når noen få mennesker skal leve og arbeide sammen dag ut og dag inn og år etter år på en slik liten holme, så må det et hav av tålmodighet, toleranse og åndelig balanse til for ikke å bli fryktelig lei hverandre.(...) Et jevnt og godt humør hjelper utrolig godt i kampen mot ensformigheten. Mennesker med et lyst og godt lynne, er en velsignelse på slike steder. (..) Her var også husdyrene til stor hjelp. Ikke på grunn av noe økonomisk utbytte, men for den sinnslikevekt stell av dyr kan gi. (…) De ga trygghet og følelsen av et normalt landsens liv. Man var avhengig av hverandre. En god følelse å ha i ensomheten.”

En rik kilde til norsk fyrhistorie
Om Diriks og andre besøkere fant holmen lite tiltalende, er det ikke tvil om at en rekke av fyrfamiliene hadde gode år her ute. Etter gjenreisningen ble bolig- og arbeidsforholdene langt bedre enn på en rekke gammeldagse fyrstasjoner lengre sør i landet. Hans Hansens bok er gjennomsyret av sympati for stedet og for menneskene han møtte, og er en liten gullgruve for den som er interessert i også den menneskelige siden av vår fyrhistorie. Boka er dessverre i ferd med å bli vanskelig å få tak i, men Måsøy museum skal enda ha noen få eksemplarer på lager. 

Tidligere omtalte Månedens fyr


 

Siste nytt