Publisert: , Oppdatert:
- Bjarte Buanes

Presisering om vannscooter

Da den såkalte vannscooterforskriften ble opphevet i mai 2017 ble bruk av vannscooter og liknende fartøyer i utgangspunktet likestilt med annen fritidsfartøybruk i den nasjonale lovgivningen. I følge havne- og farvannsloven kan kommuner fortsatt fastsette egne lokale ordensforskrifter om bruk av fritidsfartøy, enten generelt eller overfor særskilte fartøytyper, basert på stedlige forhold og lokale reguleringsbehov.

Som følge av opphevelsen av vannscooterforskriften er vannscootere i utgangspunktet likestilt med andre fritidsfartøy i den nasjonale lovgivningen.

I juni 2017 publiserte Samferdselsdepartementet en veileder  om kommuners mulighet til å regulere bruk av vannscooter lokalt. I en senere pressemelding  presiserte regjeringen videre at kommunen gjennom lokal ordensforskrift, gitt med hjemmel i havne- og farvannsloven, «kan forby bruk av vannscootere i sjø dersom det er nødvendig av hensyn til trygg ferdsel, forsvarlig forvaltning av farvannet, miljø eller friluftsliv». Informasjon om kommunens mulighet til å regulere bruk av vannscooter gjennom lokal ordensforskrift er også nærmere omtalt her på Kystverkets hjemmesider.

Opphevelsen av vannscooterforskriften innebærer en styrking av det kommunale selvstyret. Samtidig bygger dagens regelverk på en forutsetning om at kommunen ikke regulerer bruk av vannscooter i større grad enn hva som er nødvendig ut fra lokale behov og vurderinger, basert på de hensyn som loven åpner for å vektlegge.

Dagens regelverk legger altså ikke nødvendigvis opp til full likebehandling mellom vannscootere og andre fritidsfartøy, men at særregulering av enkelte fartøytyper eventuelt må skje på et saklig og faglig fundert grunnlag.

Statsråden svarte

I et skriftlig svar fra samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen til Miljøpartiet De Grønne (14. juni i år) har samferdselsministeren igjen bekreftet at kommunen kan regulere bruk av vannscooter eller andre særskilte fritidsfartøytyper når dette er «nødvendig av hensyn til trygg ferdsel, forsvarlig forvaltning av farvannet, miljø og friluftsliv.» Ministeren påpekte i sitt svar at kommunens reguleringsbehov «må vurderes konkret knyttet til de aktuelle farvann i den enkelte kommune, og at det er opp til kommunene selv å påse at eventuelle reguleringer av bruk skjer innenfor de rammer som følger av regelverket».

Kystverket opplever at det i dag er forholdsvis bred og god kunnskap blant kommunene og berørte brukergrupper om kommunens mulighet til å regulere bruk av vannscooter gjennom lokal ordensforskrift. Samtidig mottar vi fortsatt mange spørsmål om hvordan kommunen skal, eller bør gå frem i slike forskriftsprosesser. Dette gjelder særlig om, og i hvilken grad kommunen må kunne påvise eller sannsynliggjøre et lokalt reguleringsbehov eller en formålstjenlig reguleringseffekt.

Kystverkets roller

Kystverket kan ha to roller i slike forskriftssaker:

  1. Kystverkets lokale regionkontor vil være høringsinstans når en kommune skal fastsette en ny eller revidert ordensforskrift. 
  2. Kystverkets hovedkontor skal i enkelte tilfeller godkjenne en lokal ordensforskrift, før denne kan gis virkning .


Som statlig berørt fagetat vil Kystverket ved høring av en lokal ordensforskrift kunne vurdere om kommunens forskrift i tilstrekkelig grad ivaretar de formål, hensyn og statlige styringsbehov som havne- og farvannsloven bygger på. Vi gir også gjerne generelle faglige råd og konkrete innspill ut fra vårt syn på kommunens forslag til regulering. Dersom forskriften inneholder bestemmelser om bruk av vannscooter, vil Kystverket typisk vurdere – og eventuelt kommentere – hvorvidt forskriften er utformet i samsvar med den obligatoriske ordensforskriftsmalen,  og at forskriftsbestemmelsene er forankret i hensyn til trygg ferdsel, forsvarlig forvaltning av farvannet, miljø eller friluftsliv. Kystverket vil i den anledning også kunne gi nærmere veiledning og anbefalinger om regulering av bruk av vannscooter.

Samtidig skal Kystverket i slike saker ta hensyn til kommunalt selvstyre, og respektere den fordelingen av oppgaver som havne- og farvannsloven legger opp til mellom stat og kommune. Loven sier at kommunen er forskriftsmyndighet i slike saker, og Kystverket har i så måte ingen generell instruksjonsrett overfor kommunen. Dersom kommunen har forankret den aktuelle reguleringen i ett eller flere av de hensyn som loven åpner for, skal Kystverket som høringsinstans derfor være forsiktig med å «overprøve» kommunens vurdering av at disse hensynene gjør reguleringen nødvendig.

Krav til kommunens forskriftsprosess

Kommunen gis på denne måten en reell myndighet, etter en avveining mellom statlige styringshensyn og de hensyn som begrunner den lokale handlefriheten i disse sakene.

Om kommunens bestemmelser om bruk av vannscooter – utover å være forankret i legitime reguleringshensyn – fremstår som mer eller mindre ubegrunnet, vil det likevel være naturlig for Kystverket som høringsinstans å bemerke at den alminnelige forvaltningsretten stiller visse krav til kommunens forskriftsprosess, blant annet ved at forvaltningsloven § 37 foreskriver at kommunen «skal påse at saken er så godt opplyst som mulig» før en forskrift fastsettes. Havne- og farvannsloven inneholder på sin side ikke nærmere bestemmelser om hvordan kommunen skal forberede og fastsette en lokal ordensforskrift.     

Også som eventuell godkjenningsmyndighet vil Kystverket ta utgangspunkt i de samme hensyn og prinsipper som ligger til grunn for behandlingen av høringssaker.

Krav til saksbehandling

At Kystverket skal legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyre ved vurdering eller prøving av det frie skjønn – herunder gjennom å utvise varsomhet med å «overprøve» kommunens konkrete vurdering av lokalt reguleringsbehov og antatt reguleringseffekt – innebærer altså ikke at kommunen står fritt til å forby eller regulere bruk av vannscooter. I tillegg til å måtte forankre slike forbud ut fra hensyn til trygg ferdsel, forsvarlig forvaltning av farvannet, miljø eller friluftsliv, må kommunen også se til at forskriftsprosessen tilfredsstiller visse generelle krav til kommunal saksbehandling. Som eksempel på slike saksbehandlingsregler kan vi nevne kommunens plikt til å sørge for et godt nok beslutningsgrunnlag, og at kommunale avgjørelser ikke skal bygge på utenforliggende hensyn eller usaklig forskjellsbehandling.

 

Det vil normalt ligge utenfor Kystverkets mandat å prøve om kommunens saksbehandling tilfredsstiller slike saksbehandlingsregler, utover i de enkeltsaker hvor Kystverkets hovedkontor er utpekt som godkjenningsmyndighet,  hvor vi skal se til at kommunens forskriftsprosess ivaretar enkelte grunnleggende tilblivelses- og innholdskrav. Også under en høringsprosess vil det være naturlig for Kystverket å påpeke åpenbare brudd på slike grunnleggende krav, men til syvende og sist er det kommunen selv som må sørge for at en eventuell lokal regulering av bruk av vannscooter skjer innenfor de rammer som følger av det gjeldende regelverket. 

Ta gjerne kontakt med Kystverkets hovedkontor, ved seniorrådgiver Bjarte Buanes eller Kystverkets lokale regionkontor for ytterligere informasjon og veiledning om havne- og farvannslovens regler om orden i og bruk av farvann og havner.

Siste nytt