Publisert: , Oppdatert:

Fakta om havne- og farvannsloven

Lov av 17. april 2009 nr. 19, om havner og farvann (havne- og farvannsloven), har blant annet som formål å legge til rette for god fremkommelighet, trygg ferdsel og effektiv og sikker havnevirksomhet og sjøtransport. Loven gir hjemmel til å fatte en rekke enkeltvedtak, og gi forskrifter for å oppnå lovens formål.

Hvor gjelder havne- og farvannsloven

Havne og farvannsloven gjelder i det norske territorialfarvannet og i indre farvann. I praksis innebærer dette alle aktuelle land-, sjø- og luftområder. Den enkelte bestemmelse avgjør hvor og om den enkelte bestemmelsen får anvendelse. For elver og innsjøer gjelder loven så lenge de er farbare med fartøy fra sjøen. Samferdselsdepartementet har imidlertid fastsatt at bestemmelser om fartsbegrensinger og navigasjonsinstallasjoner også skal gjelde for elver og innsjøer som ikke kan nås med fartøy fra sjøen.

Hvem har myndighet etter havne- og farvannsloven?

Havne- og farvannsloven legger forvaltningsansvar og myndighet til henholdsvis departementet (Samferdselsdepartementet) og kommunen.

Utgangspunktet er at departementet har forvaltningsansvar og myndighet etter loven, med mindre noe annet følger av bestemmelser gitt i, eller i medhold av loven, jf. § 7, 1. ledd.

Kommunen er gitt forvaltningsansvar og myndighet "innenfor området hvor kommunen har planmyndighet etter plan- og bygningsloven", jf. § 9, 1. ledd. Dette kalles "kommunens sjøområde" og omfatter området innenfor 1 nautisk mil utenfor grunnlinjen.

Fra dette er det gjort unntak for hovedleder og bileder som fastsatt i farledsforskriften. Her har departementet forvaltningsansvaret og myndigheten, jf. § 7, 1. ledd.

Samferdselsdepartementet har delegert mesteparten av sin myndighet til å fatte enkeltvedtak etter havne- og farvannsloven til Kystverket, se delegeringsvedtaket.

Loven bruker noen steder begrepet "myndigheten etter loven". Man må da gå til §§ 7 og 9, jf. farledsforskriften - som beskrevet over, for å finne hvem som har myndigheten i farvannet. Loven legger også myndighet og ansvar direkte til enten departementet eller kommunen. I tillegg kan bestemmelsen selv angi nærmere kriterier for avgjørelsen av hvem som har myndigheten, se f.eks. § 27 som angir at også et tiltaks virkning får avgjørende betydning for hvem som har myndigheten.

Siste nytt