Publisert: , Oppdatert:

Vederlag, anløpsavgift og saksbehandlingsgebyr

Vederlag

Kommunens kostnader til havnevirksomhet skal i første rekke dekkes gjennom vederlag (alminnelig prising). Denne forutsetningen kommer til uttrykk i havne- og farvannsloven § 42, 4. ledd hvor det fremgår at den som ”tilbyr av havne- og transporttjenester fastsetter pris og andre forretningsvilkår”. Den som forestår driften av de ulike tjenester i havnen kan i utgangspunktet fastsette vederlaget for tjenestene på markedsmessig grunnlag.

Bestemmelsen i § 42, 4. ledd er i prinsippet av informativ karakter idet den ikke gjør annet enn å vise til utslag av den alminnelige avtalemekanismen og den generelle næringsfriheten, nemlig den adgang enhver har til å fastsette pris og andre forretningsvilkår for tjenester som tilbys. Uttrykket ”pris” er ment å gi klart uttrykk for at prisingen av tjenester som ytes av kommunen og andre i havnen følger ordinære markedsmekanismer og vederlagssystem. Havne- og farvannsloven regulerer ikke størrelsen eller hva vederlaget skal gjelde.

Vederlag for tjenester og ytelser knyttet til havnevirksomhet innkreves på privatrettslig grunnlag, og følger derfor alminnelige privatrettslige regler om sikkerhet, inndrivelse mv.

Prisfastsettelsen er videre underlagt de samme rettsregler og kontroll som annen prising i næringslivet. Det vil i utgangspunktet ikke være noe forbud mot for eksempel å innrømme rabatter eller liknende, så lenge dette er i tråd med de alminnelige konkurranse- og prisrettslige regler. Konkurransetilsynet har ansvar for veiledning om konkurranseregelverket.

Anløpsavgift

Anløpsavgift er den eneste avgiften kommunene kan fastsette og kreve inn med hjemmel i havne- og farvannsloven. For fullstendig veiledning, se forskriften med merknader (link i høyremenyen).

Anløpsavgiften kan bare gå til å dekke helt bestemte kostnader. Navnet på avgiften innebærer ikke at kommunen kan dekke alle kostnader den har i forbindelse med et anløp. Ordet ”anløp” er bare et uttrykk for hva som utløser betalingsplikt.

Hjemmel for anløpsavgiften er havne- og farvannsloven § 25, 1. ledd:

”Kommunen kan i forskrift bestemme at det for fartøy som anløper havn i kommunen, skal betales anløpsavgift til kommunen. Anløpsavgiften skal bare dekke kommunens kostnader ved utøvelse av offentlig myndighet med hjemmel i denne loven med forskrifter, samt kostnader til å legge til rette for sikkerhet og fremkommelighet i kommunens sjøområde, så langt slike kostnader ikke kan dekkes inn ved betaling for tjenester som ytes i havnen. I forskriften kan det også fastsettes rabattordninger.”


Til denne bestemmelsen er det gitt en forskrift; forskrift 20.desember 2010 nr. 1762 om kommunenes beregning og innkreving av anløpsavgiften. Forskriften har regler om hvordan kommunene skal beregne og innkreve avgiften og supplerer således havne- og farvannsloven § 25.

Det er valgfritt for kommunene om de vil kreve inn anløpsavgift. Dersom vederlagene fra havnevirksomheten for øvrig dekker kostnadene kommunene har til de utgiftene som lovlig kan dekkes ved av avgiften, så er lovens forutsetning at det ikke skal kreves inn anløpsavgift.

Det fremgår av forarbeidene til loven (ot.prp. nr. 75 (2007-08) side 61) at hjemmelen i § 25 kan benyttes til å dekke kostnader ved tjenesteproduksjon og forvaltningsoppgaver i det kommunale sjøområdet som det enten ikke er betalingsvilje for, eller som det er vanskelig å kreve inn betaling for (de typiske farvannsforvaltningsoppgavene). Videre kan hjemmelen dekke kostnader det ikke er naturlig å dekke inn gjennom betaling for tjenester i havnen; kostnader ved utøvelse av offentlig myndighet med hjemmel i eller i medhold av loven.

Hvilke kostnader som kan dekkes av anløpsavgiften er nærmere konkretisert i forskriften § 3, jf. loven § 25, som lyder:

§ 3.(kostnader som dekkes av anløpsavgiften)

Anløpsavgiften skal bare dekke kommunens kostnader knyttet til sikkerhet og fremkommelighet i kommunens sjøområde, samt utøvelse av offentlig myndighet med hjemmel i eller i medhold av havne- og farvannsloven. Dette kan være kostnader til navigasjonsinnretninger, investeringer og vedlikehold i farleden, fjerning av hindringer i farvannet, oppsynsfunksjoner, isbryting og fastsettelse og håndhevelse av ordensforskrifter.

Felleskostnader til administrasjon skal beregnes og fordeles slik at anløpsavgiften bare belastes med sin relative andel av felleskostnadene.

Avskrivning og renter regnes som kostnad. Avskrivninger beregnes ved å fordele investeringskostnaden jevnt over investeringens levetid. Ved intern finansiering kan det beregnes kalkulatorisk rente begrenset oppad til effektiv rente på statsobligasjoner med tre års gjenstående løpetid tillagt ett prosentpoeng.

Kostnader som kan dekkes av saksbehandlingsgebyr etter havne- og farvannsloven § 6 eller gebyr for kontrolltiltak og tilsyn etter havne- og farvannsloven § 54, samt kostnader som refunderes av andre, skal holdes utenfor beregningsgrunnlaget.

Ved tvil avgjør Kystverket hvorvidt en kostnad kan dekkes av anløpsavgiften.”

Se merknadene til forskriften hvor det er gitt ytterligere eksempler på hvilke kostnader som kan og ikke kan dekkes av anløpsavgiftsforskriften.

Avgiften skal være kostnadsorientert og ingen inntektskilde for kommunene. Den skal med andre ord ikke gi økonomisk overskudd, og underskudd og overskudd må fremføres fra avgiftsregnskapet til påfølgende år, jf. forskriften § 7. En konsekvens av dette er bl.a. at det ikke skal bygges opp fond.

Nivået på anløpsavgiften vil variere fra kommune til kommune, bl.a. avhengig av investeringsnivået i kommunen, eventuell kostnadsdeling med nabokommuner, farvannets beskaffenhet i kommunens sjøområde, antall havner og trafikkgrunnlag mv.

De som skal betale anløpsavgift er fartøy som anløper havn. I forskriften § 2, 2. ledd er det gitt unntak for betalingsplikten for bestemte fartøy.

Det er videre bare anløp av ”havn” som utløser betalingsplikt. Hva som menes med havn er definert av havne- og farvannsloven § 4. Både offentlige og private havner omfattes. Fiskeri- og kystdepartementet, nå Samferdselsdepartementet, har i brev av 22. januar 2013 kommet med en nærmere tolkning av begrepet ”havn” i denne sammenheng. Det uttales der at "oppdrettsanlegg i utgangspunktet omfattes av definisjonen av havn i havne- og farvannsloven § 4”, og at ”merder vil falle utenfor lovens havnebegrep når det utføres arbeidsoperasjoner ved merden, typisk ved bruk av brønnbåt og ved avlusing. Fórflåter vil imidlertid være et anlegg som er å regne som havn i lovens forstand”.

Det følger av havne- og farvannsloven § 55 at skyldig anløpsavgift er tvangsgrunnlag for utlegg, og videre at krav på slik avgift er dekket av reglene om pant etter reglene om dette i sjøloven. Videre følger det av havne- og farvannsloven § 25 siste ledd, at reder og agent svarer solidarisk for avgiften, jf. loven § 23 siste ledd.

Saksbehandlingsgebyr

Kommunene kan i forskrift fastsette gebyr for behandling av søknad om tillatelse etter havne - og farvannsloven § 27 første ledd, jf. forskrift 20. desember 2010 nr. 1760 om saksbehandlingsgebyr etter lov om havner og farvann. Gebyret skal ikke overstige kommunens nødvendige kostnader knyttet til behandling av søknad om tillatelse. Det kan ikke ilegges gebyr for behandling av klage over vedtak.

Kostnader som kan dekkes av slikt saksbehandlingsgebyr skal for øvrig holdes utenfor beregningsgrunnlaget for anløpsavgiften, jf. forskrift 20. desember 2010 nr. 1762 om kommunenes beregning om innkreving av anløpsavgift § 3, 4. ledd.

Krav om publisering av opplysninger

Den som tilbyr havne- og transporttjenester skal utarbeide og publisere en samlet oversikt over gjeldende bestemmelser, pris og andre opplysninger som kan være av betydning for den som bruker eller oppholder seg i havnen, herunder bestemmelser om fartsbegrensning i sjø, orden i og bruk av farvann og havner og anløpsavgift. Dette følger av forskrift 20.12.2012 nr. 1761 publisering av opplysninger som kan være av betydning for den som bruker eller oppholder seg i havn § 1.

 

 

Relaterte dokumenter

Siste nytt