Publisert: , Oppdatert:

Vederlag, anløpsavgift og saksbehandlingsgebyr

Vederlag

Kommunens kostnader til havnevirksomhet skal i første rekke dekkes gjennom vederlag (alminnelig prising). Denne forutsetningen kommer til uttrykk i havne- og farvannsloven § 42, 4. ledd hvor det fremgår at den som ”tilbyr av havne- og transporttjenester fastsetter pris og andre forretningsvilkår”.

Bestemmelsen i § 42, 4. ledd er i prinsippet av informativ karakter idet den ikke gjør annet enn å vise til utslag av den alminnelige avtalemekanismen og den generelle næringsfriheten, nemlig den adgang enhver har til å fastsette pris og andre forretningsvilkår for tjenester som tilbys. Havne- og farvannsloven regulerer ikke størrelsen eller hva vederlaget skal gjelde.

Vederlag for tjenester og ytelser knyttet til havnevirksomhet innkreves på privatrettslig grunnlag, og følger derfor alminnelige privatrettslige regler om sikkerhet, inndrivelse mv.

Prisfastsettelsen er videre underlagt de samme rettsregler og kontroll som annen prising i næringslivet. Det vil i utgangspunktet ikke være noe forbud mot for eksempel å innrømme rabatter eller liknende, så lenge dette er i tråd med de alminnelige konkurranse- og prisrettslige regler. Konkurransetilsynet har ansvar for veiledning om konkurranseregelverket.

Anløpsavgift

Anløpsavgift er den eneste avgiften kommunene kan fastsette og kreve inn med hjemmel i havne- og farvannsloven. Det er valgfritt for kommunene om de vil kreve inn anløpsavgift. For fullstendig veiledning, se kapittel 19 i Kystverkets veiledning om havne- og farvannsloven.

Til tross for navnet skal anløpsavgiften ikke gå til å dekke kommunens kostnader (som havneeier) i forbindelse med at et fartøy anløper en kommunal havn. Slike kostnader må kommunen finansiere på annen måte, typisk gjennom vederlag for tjenester.

Anløpsavgiften kan benyttes til å finansiere kommunens samfunnsmessige oppgaver etter havne- og farvannsloven, - kommunepliktene. Disse oppgavene faller i to hovedkategorier; myndighetsutøvelse og farvannsforvaltning i mer praktisk forstand. Det følger således av avgiftshjemmelen i havne- og farvannsloven § 25 at anløpsavgiften skal dekke kommunens kostnader ved utøvelse av offentlig myndighet med hjemmel i havne- og farvannsloven med forskrifter, og kostnader til tilrettelegging for sikkerhet og fremkommelighet i kommunens sjøområde.

Til § 25 er det gitt en forskrift; forskrift 20.desember 2010 nr. 1762 om kommunenes beregning og innkreving av anløpsavgiften (anløpsavgiftforskriften). Forskriften har regler om hvordan kommunene skal beregne og innkreve avgiften og supplerer således havne- og farvannsloven § 25.

Kommunen må selv vurdere behovet for navigasjonsvei¬ledning i det sjøområdet om kommunen har forvaltningsansvar for og hvilke beredskaps- og oppsynsfunksjoner som følger av lovens krav. Kostnader knyttet til sikkerhet og fremkommelighet til sjøs kan eksempelvis være kostnader til fjerning av flytende gjenstander som er til fare for ferdselen og isbryting. Investering og drift i tilknytning til havnevirksomhet kan ikke finansieres med anløpsavgift, for eksempel utdyping ved kai, belysning på kaier og isbryting ved kai. Dette fordi det ikke er en kommuneplikt etter havne- og farvannsloven å utvikle og drifte havneanlegg.

Det er også viktig å merke seg at staten ved Kystverket har ansvaret for farvannsforvaltningen i hovedled og biled, jf. forskrift 30.11.2009 nr. 1477 om farleder. Kommunens ansvar omfatter derfor bare sjøområder som ikke inngår i hovedled og biled. Fra dette utgangspunktet gjelder det dog én modifikasjon, jf. farledsforskriften § 3.; i områder der hovedleden går helt inn til kaikant, etablerer farledsforskriften et såkalt «havneområde» der statens ansvar er begrenset til etablering og utbedring av farleden i den utstrekning man finner det nødvendig. I disse havneområdene har kommunen det øvrige forvaltningsansvaret, eksemplifisert i farledsforskriften ved oppsyn og vedlikehold av leden. Farledsforskriften inneholder et kart som viser hovedled, biled og havneområdene.

Når det gjelder myndighetsutøvelse, er det slik at behandling av søknader om tillatelse til å utføre tiltak etter havne- og farvannsloven § 28 ikke kan finansieres med anløpsavgift. Her har kommunen mulighet til å innføre saksbehandlingsgebyr, se nedenfor.

Det er ikke bare kostnader som konkret og direkte gjelder myndighetsutøvelse og tiltak i farvannet, som kan finansieres med anløpsavgift. Også kostnader til administrasjon, kontorplasser, lys, strøm, telefon, kontorrekvisita, datautstyr, regnskapsføring, etc, kan finansieres med anløpsavgift. Anløpsavgiftsområdet må imidlertid ikke belastes mer enn sin relative andel av slike kostnader. Kommunen må derfor søke å finne frem til fordelingsnøkler som på en god måte reflekterer anløpsavgiftsområdets bruk av ressursen.

Anløpsavgiften skal altså være kostnadsorientert, og ikke være en inntektskilde for kommunene. For å sikre dette skal kommunen årlig foreta en etterkalkulasjon som viser inntekter og utgifter på avgiftsområdet. Ved utarbeidelsen av etterkalkylen skal kostnadsføringen følge de samme prinsippene som ble benyttet ved beregningen av avgiften for det enkelte år, jf. anløpsavgiftsforskriften § 7, 1. ledd. I dette ligger det en forutsetning om at kommunen har utarbeidet et selvkostbudsjett (forkalkyle) for regnskapsperioden. En slik forkalkyle vil være en viktig del av grunnlaget som kommunen trenger for å kunne fastsette avgiftsnivået.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har gitt ut selvkostretningslinjer (H-3/14) som gir veiledning om blant annet fastsetting av fordelingsnøkler for kostnader som bare delvis skal tilordnes et selvkostområde, avskrivning og renter, retting av feil i selvkostregnskapet, mv.

De som skal betale anløpsavgift, er fartøy som anløper havn. I forskriften § 2, 2. ledd er det gitt unntak for betalingsplikten for bestemte fartøy.

Det er videre bare anløp av ”havn” som utløser betalingsplikt. Hva som menes med havn, er definert av havne- og farvannsloven § 4. Både offentlige og private havner omfattes. Fiskeri- og kystdepartementet, nå Samferdselsdepartementet, har i brev av 22. januar 2013 kommet med en nærmere tolkning av begrepet ”havn” i denne sammenheng. Det uttales der at "oppdrettsanlegg i utgangspunktet omfattes av definisjonen av havn i havne- og farvannsloven § 4”, og at ”merder vil falle utenfor lovens havnebegrep når det utføres arbeidsoperasjoner ved merden, typisk ved bruk av brønnbåt og ved avlusing. Fórflåter vil imidlertid være et anlegg som er å regne som havn i lovens forstand”.

Det følger av havne- og farvannsloven § 55 at skyldig anløpsavgift er tvangsgrunnlag for utlegg, og videre at krav på slik avgift er dekket av reglene om pant etter reglene om dette i sjøloven. Videre følger det av havne- og farvannsloven § 25 siste ledd, at reder og agent svarer solidarisk for avgiften, jf. loven § 23 siste ledd.

Saksbehandlingsgebyr

Kommunene kan i forskrift fastsette gebyr for behandling av søknad om tillatelse etter havne - og farvannsloven § 27 første ledd, jf. forskrift 20. desember 2010 nr. 1760 om saksbehandlingsgebyr etter lov om havner og farvann. Gebyret skal ikke overstige kommunens nødvendige kostnader knyttet til behandling av søknad om tillatelse. Det kan ikke ilegges gebyr for behandling av klage over vedtak.

Kostnader som kan dekkes av slikt saksbehandlingsgebyr skal for øvrig holdes utenfor beregningsgrunnlaget for anløpsavgiften, jf. forskrift 20. desember 2010 nr. 1762 om kommunenes beregning om innkreving av anløpsavgift § 3, 4. ledd.

Krav om publisering av opplysninger

Den som tilbyr havne- og transporttjenester skal utarbeide og publisere en samlet oversikt over gjeldende bestemmelser, pris og andre opplysninger som kan være av betydning for den som bruker eller oppholder seg i havnen, herunder bestemmelser om fartsbegrensning i sjø, orden i og bruk av farvann og havner og anløpsavgift. Dette følger av forskrift 20. desember 2012 nr. 1761 publisering av opplysninger som kan være av betydning for den som bruker eller oppholder seg i havn § 1.

Hovedformålet med forskriften er å ivareta offentlighet, transparens og oversiktelighet i markedet, noe som også tilrettelegger for konkurranse og kontroll. Plikten gjelder både for kommunale og private tilbydere av havne- og transporttjenester. At oversikten skal publiseres, betyr at oversikten skal offentliggjøres. Det naturlige vil være å gjøre dette på internett, men andre måter er også tillatt så lenge opplysningene er lett tilgjengelig for brukerne.

Relaterte dokumenter

Siste nytt