Publisert: , Oppdatert:
- Anders Røeggen

Livet på Hekkingen fyr

Med lange kløyv går Kjell Ove Hveding oppover betongelementene mot fyrstasjonen på Hekkingen. Helt siden guttedagene har han hatt et forhold til disse husene som nesten bikker ut i havgapet, på øya Hekkinga, rett nord for Senja i Troms.

Fyret er blant de eldste i Nord-Norge og er oppkalt etter øya det står på. Hekkingen fyr ble opprettet i 1859 og ble avbemannet i 2004. Stedet er fredet etter kulturminneloven, og i samarbeid med lokale aktører, som nettopp Kjell Ove, holdes både fyr og bygninger i god stand.

En sikrere sjøreise inn og ut mot Tromsø ble stadig viktigere utover 1800-tallet. For å sikre innseilingen ble fyret naturlig plassert her ytterst ved Malangskjeften, et strategisk punkt i leia. Bedre merking besto først i en steinvarde på øyas høyeste punkt i 1854. Fem år senere var fyret på plass helt ute på nordspissen av øya.

Steinhytta

Nå er det Kjell Ove som holder orden på stedet. Kystverket leier ut bygningene ut til han gjennom en avtale med Sommarøy Arctic Hotel. I løpet av noen hektiske sommermåneder er det en god del hotellgjester som får oppleve det å være på fyret, hjertelig formidlet gjennom historier fra hotellverten.

En av disse historiene inkluderer den gamle steinhytta som ligger like ved fyrstasjonen, med utsyn mot storhavet. Lenge før fyret dukket opp hadde plassen fungert som losstasjon i det «Nordafjeldske». Kort tid etter at fyrstasjonen ble etablert, ble en del loser rekruttert som assistenter ved fyret. Ifølge Kystverket skulle det vise seg at dette var en dårlig kombinasjon. «For da det oppstod godt fiske og stor aktivitet i leia – følgelig også særlig behov for fyrlyset, dro assistentene selv på fiske eller tok seg oppdrag som loser.»

Artikkelen fortsetter under videoen.

Konkurranse om oppdrag

– Hekkingen fyr er ikke bare fyrhistorie, men også loshistorie, påpeker Hveding.

I tiden før fyret ble bygget var det to loser som jobbet om å få de samme oppdragene i Malangsfjorden.

– Min tipp-tipp-tipp-oldefar, Mikkel Hansen (født 1808) var en av disse losene. Han ble kalt «Mikkel-los». Han hadde da tilhold i denne bua ved siden av dagens fyrstasjon. Og etter det jeg er fortalt var den andre plassert på Edøya, som ligger mellom Hekkingen og Sommarøy, forteller Hevding.

– Det sies jo at det var litt konkurranse om å oppdage båten først, seilskuta som kom inn fra havet. Og når den kom til syne, så var det å hive seg på årene. Den som nådde frem til båten først, sikret familien for den neste uka. En arbeidstilværelse som helt klart var litt spesiell.

Vekst i skipstrafikken

Å bygge fyret på Hekkingen nærmest tvang seg frem ettersom det fra 1850 og utover ble en voldsom vekst i skipstrafikken. Tromsø hadde begynt å bygge seg opp som områdets sentrale handelssted, og Malangsfjorden var hovedinnløpet for den trafikken dette førte med seg.

Og første fyrvokter, fra 1859 til 1860, danskfødte Le Maire, C. F. A., var også arbeidsbestyrer under utbyggingen på Hekkingen. En fyrbygning i «laftverk på 16 x 10 alen med et lavt tårn» ble oppført, i tillegg til et uthus i laftverk samt et naust med båtopptrekk og en liten sjøbod.

Le Maire hadde kommet fra Paris med petroleumsbrennere til fyrene både på Hekkingen og Andenes, og han likte seg tydeligvis godt ute i havgapet langt nord i landet. Han søkte vel og merke avskjed allerede andre året som fyrvokter, men ble senere ansatt som bygningskyndig assistent i Fyrvesenet.

– Han sendte da telegram til familien, etter at fyret var bygget: «Kommer ikke hjem». Det er mange sterke historier fra denne plassen, både om solskinn og dypeste mørke.

Kikker vi på litt lokalhistorie fra Hillesøyforeninga dukker det opp to svært tragiske hendelser. Gjennom årene har det ved Hekkingen fyrstasjon vært to ulykker med tap av menneskeliv. 

«Den 14. mars 1871 omkom fyrvokter Bernt Olsen på heimtur fra poststedet Laukvika på Senja. I stiv kuling fra nordvest ble båten fylt av sjø ved landingsstedet og hvelvet. Han fikk tak i en stor stein, men dragsuget av neste brott rev han med seg, og han forsvant. Den eneste beboer på fyret, hans datter Karen, stod hjelpeløs og så på, og kunne ingenting gjøre for å berge faren. Hun overtok fyrvokterstillingen midlertidig inntil ny fyrvokter ble ansatt. 

Den 21. mai 1904 omkom postfører Paul Everland da han var på heimtur fra fyret. Enka på 28 år, som var sykelig og nesten blind, satt igjen med et barn på ni måneder. Hun ble bevilget en årlig pensjon på kr 150 inntil barnet fylte 18 år.»

Oljelager

Hekkingen ble stadig utbedret, forandret og forsterket. Både bryggerhus, større lykt, tryggere havn, radiofyr, maskinhus og ny bolig kom på plass fra 1874 til 1962.

Fyret en gang mellom 1890 og 1900. Foto: Riksarkivet.I årene etter at fyret var bygget ble den gamle steinhytta til losen brukt som oljelager. I overgangen mellom losstasjon og fyrstasjon hadde losene tilknytning til fyrvokterne og deres familie.

Med omlegging fra seil til damp begynte losyrket for ytre Malangen å ebbe ut etter år 1900. Skipene tok veien om indre lei fra Vestfjorden til Tromsø. Men før tjenesten ble helt borte framgår det av dokumenter at det i 1888 ble innvilget tillatelse for en los til å ha opphold på fyret «for å holde utkikk etter fartøyer som skulle ha los».

Nå var det jo slik at på selve fyret var det ikke plass for losen når han skulle hvile. Den gang bodde fyrvokteren på fyret med hele familien, så losen fikk derfor opphold i «oljekjelleren» ved fyret.

Fyrassistenten Julius

Livet var ikke så enkelt for fyrassistenten heller, skal vi tro historiene om han som bodde på gården på andre siden av øya:

– De hadde et opplegg, han Julius som var assistent og bodde en times marsj fra fyret. Han kunne springe og da var det kortere tid. Men skulle han overnatte på fyret så måtte han betale, han ble trukket i koksavgift. Og det var 50 øre, kanskje i uka, som han ikke hadde råd til. Dermed gikk Julius frem og tilbake mellom vaktene, i all slags vær.

Kjell Ove hadde Julius med seg ut til Hekkingen før han døde. Da kom tårene mens han fortale om livet som fyrassistent på øya. Når familien solgte gården og store deler av øya i 1966, flyttet de til Hillesøy på andre siden av fjorden.

– Han beskrev det som «den beste dagen i mitt liv».

Som barn ble han rodd inn til Laukvik på Senja, og gikk på skole der. Mange ganger var det dårlig vær, og han kom seg ikke hjem i helgene.

– Da satt han og gråt inne i Laukvik. Og når han var hjemme så krøyp de rundt på alle fire og rydda jorda for stein. Samlet gress til kreatur, og fisket til føa ifra de var en neve stor. Det var et hardt liv, påpeker Kjell Ove.

Teksten på baksiden av originalbildet: Fymesteren på Hekkingen med Nordlandsbåten sin inne i et brott. Foto: Redningsselskapet.

Teksten på baksiden av originalbildet: Fymesteren på Hekkingen med Nordlandsbåten sin inne i et brott. Foto: Redningsselskapet.

Fakta

Månedens fyr

Denne artikkelen er del av serien Månedens fyr. 
Du finner tidligere saker her.

Siste nytt