Publisert: , Oppdatert:

For kommunene: Søknader om tiltak etter havne- og farvannsloven § 14

Her finner saksbehandlere i kommunen veiledning om behandling av søknader etter havne- og farvannsloven § 14.

Oversikt

Havne- og farvannsloven § 14 viderefører kravet om at tiltakshavere må ha tillatelse fra myndigheten etter loven til tiltak som kan påvirke sikkerheten og ferdselen i farvannet. Det kreves også tillatelse til tiltak som kan påvirke forsvars- og beredskapsinteresser i farvannet.

Slik reglene i § 14 er formulert, innebærer det i praksis en søknadsplikt for tiltakshavere som ønsker å sette i verk noe som kan påvirke de forholdene som er nevnt i § 14 første ledd. Dersom myndigheten ikke kan avgjøre søknaden innen 4 uker, så skal søker ha en foreløpig tilbakemelding på om tiltaket krever en tillatelse, se § 14 femte ledd.

Myndigheten til å avgjøre søknader om tiltak etter § 14 er delt mellom kommunene og Kystverket.

Kommunen må fatte eget, selvstendig vedtak etter havne- og farvannsloven selv om tiltaket også er søknadspliktig etter plan- og bygningsloven.

Hvilke tiltak krever tillatelse etter § 14?

Som tiltak regnes

  • innretninger (f.eks. akvakulturanlegg, flytebrygger, broer, luftspenn, rørledninger),
  • naturinngrep (f.eks. mudring, utdypning, utfylling)
  • aktiviteter (f.eks. slep, regatta, sprengning, omlasting)

Søknadsplikten gjelder uansett hva slags tiltak det er og hvor tiltaket skal gjøres (på sjøen, på land eller i luften) og enten tiltaket er midlertidig eller varig, en fysisk konstruksjon eller en aktivitet.

Det er tiltakets konsekvenser for sikkerheten, ferdselen og forsvars- og beredskapsinteresser i sjøen som er avgjørende for om et tiltak krever tillatelse.

Terskelen for søknadsplikten er ifølge forarbeidene lav. Det er nok at et tiltak kan påvirke enten sikkerheten, ferdselen eller forsvars- og beredskapsinteresser.

At et tiltak «kan påvirke» sikkerheten eller ferdselen innebærer at tiltaket kan forstyrre eller hindre ferdselen, for eksempel at trafikken forsinkes, vanskeliggjøres eller utsettes for fare på grunn av tiltaket. Det er tilstrekkelig at det er en rimelig mulighet for at tiltaket kan ha konsekvenser for disse hensynene eller interessene for å konstatere søknadsplikt etter § 14.

Også tiltak som påvirker positivt kan være søknadspliktige, for eksempel skilting, merking eller annen navigasjonsveiledning. Søknader om etablering, fjerning, flytting eller endring av navigasjonsinnretninger og farvannsskilt skal forøvrig behandles av Kystverket etter § 10.

Bare tiltak som påvirker den allmenne ferdselen, er søknadspliktige.

Det er ferdselen i farvannet hvor allmennheten ferdes, som loven skal legge til rette for. Det er altså ikke søknadsplikt for tiltak som bare kan påvirke ferdselen for enkeltpersoners bruk i avgrensede områder. Fordi havne- og farvannsloven gjennomgående har som formål å legge til rette for ferdselen i farvannet hvor allmennheten ferdes, har ikke lovgiver sett behov for særskilt å presisere dette i § 14.

Myndigheten til å behandle søknader om tillatelse er delt mellom kommunene og Kystverket

Kystverket behandler søknader om følgende

  • tiltak som skal etableres eller iverksettes helt eller delvis i hovedled og biled, og utenfor slike leder, men der tiltaket kan påvirke sikkerheten eller ferdselen i hovedled eller biled
  • tiltak som skal etableres eller iverksettes i sjøområdet som ligger mellom 1 og 12 nautiske mil utenfor grunnlinjen
  • alle tiltak som er omtalt i § 14 tredje ledd uansett hvor de skal etableres:
    o akvakulturanlegg og andre merdanlegg i sjø
    o energianlegg i sjø
    o rørledninger for olje og gass
    o broer
    o luftspenn
    o innretninger, installasjoner og anlegg for petroleumsvirksomhet, herunder slep og oppankring av slik
    o tiltak som krysser en kommunegrense, med mindre kommunene har inngått samarbeid som omfatter myndighetsutøvelse etter loven
    o tiltak som kan skape vesentlige hindringer eller ulempe for den alminnelige ferdsel, herunder sprengninger, større slep, omlasting fra skip til skip, seismiske undersøkelser og utprøving av utstyr
    o tiltak som kan påvirke forsvars- og beredskapsinteresser i farvannet

Hvor hovedled og biled går fastsatt i farledsforskriften og kartfestet i Kystverkets kartløsning Kystinfo

Dersom kommunen mottar søknader som Kystverket skal behandle, må kommunen sørge for å videresende disse, jf. forvaltningsloven § 11.

Kommunene behandler øvrige søknader om tiltak som skal etableres i kommunens sjøområde.

Illustrasjon av myndighetfordelingen
Illustrasjon av myndighetsfordeling - kommunens sjøområde

Saksbehandlingsfristen i § 14 femte ledd

Når kommunen har mottatt en søknad om tiltak, har kommunen fire ukers frist til å gi søkeren tilbakemelding på om tiltaket krever tillatelse etter havne- og farvannsloven. Søkeren skal ha skriftlig melding om dette. I meldingen skal det også opplyses om saksbehandlingstid.

Dersom kommunen fatter vedtak i saken innen 4 uker, er slik melding ikke nødvendig.

Det får ingen konsekvenser dersom myndigheten ikke overholder fristen på fire uker. Søker kan ikke legge til grunn at han har fått tillatelse, men må vente til han eventuelt får positivt svar på søknaden.

Pålegg om undersøkelser etter § 15

Dersom det er nødvendig for å klarlegge konsekvensene av et tiltak, kan kommunen pålegge søkeren å sørge for og å bekoste undersøkelser før søknaden behandles, jf. § 15.

Pålegg om undersøkelser gis før det fattes vedtak i saken. Pålegget er et enkeltvedtak, så reglene om forhåndsvarsling mv. i forvaltningsloven må følges. «Undersøkelser» er et vidt begrep som omfatter alle typer forundersøkelser, studier, utredninger, analyser osv.

Eksempler på undersøkelser som kan være nødvendige:

  • geotekniske undersøkelser eller risikovurderinger før opptak eller utfylling av masser
  • strøm-, vind- og bølgemålinger

Opptak og utfylling kan medføre fare for utglidning som følge av endringer på havbunnen. Videre kan det medføre endringer i strømforhold mv. som kan påvirke navigering og manøvrering av fartøy.

Det må være et rimelig forhold mellom pålegget og forvaltningens interesse i å få klarlagt mulige konsekvenser av tiltaket. De samlede ulempene pålegget vil påføre tiltakshaveren, må avveies mot forvaltningens interesse av å få gjennomført nærmere kartlegging av mulige konsekvenser.

Vurdering av søknaden

Det kan ikke gis tillatelse til tiltak i strid med loven
Det følger av § 14 første ledd siste setning at det ikke kan gis tillatelse til tiltak som vil stride mot bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. Dette omfatter både bestemmelser i loven selv og i forskrifter til loven.

Poenget med denne bestemmelsen er at myndigheten etter loven i nødvendig grad skal kontrollere at tiltaket det søkes om er i overensstemmelse med loven og lovens forskrifter.

Nabo- og eiendomsforhold eller andre privatrettslige forhold er ikke regulert av havne- og farvannsloven. Hvorvidt tiltaket vil kunne stride mot tredjemanns strandrett, eiendomsrett mv. har derfor normalt ikke betydning ved vurderingen av om det skal gis tillatelse.

Det kan ikke gis tillatelse i strid med vedtatte arealplaner etter plan- og bygningsloven
§ 14 fjerde ledd sier at det ikke kan gis tillatelse etter § 14 til tiltak som er i strid med vedtatte arealplaner etter plan- og bygningsloven, med mindre plan- og bygningsmyndigheten har gitt dispensasjon fra planen.

Hovedregelen er at en arealplan er juridisk bindende ved kommunestyrets vedtak. I plan- og bygningsloven skilles det i utgangspunktet mellom to typer arealplaner:

  • kommuneplanens arealdel
  • reguleringsplan

Begge arealplanene består av et plankart med tegnforklaringer i farger. En reguleringsplan har egne reguleringsbestemmelser som følger ved planen. Kommuneplanens arealdel kan også ha en nærmere beskrivelse i tillegg til plankartet, eksempelvis gjennom planbestemmelser som legger føringer for arealbruken. Arealplanene avsetter areal til bestemte formål og/eller hensynssoner med hjemmel i plan- og bygningsloven.

Dersom tiltaket det er søkt om er i strid med vedtatt plan, og det ikke er gitt dispensasjon fra planen, skal søknaden avslås. Dette er et enkeltvedtak som det kan klages på.

Dersom det søkes om tiltak i et område som ikke er regulert, finnes det heller ingen plan tiltaket strider mot, og vi er utenfor bestemmelsen i § 14 fjerde ledd.

Dersom kommunen ønsker å ha kontroll med arealdisponeringen i området, så må kommunen sørge for regulering gjennom plan. Hverken kommunen eller Kystverket kan avslå en søknad etter havne- og farvannsloven kun med den begrunnelse at det mangler planer.

§ 14 fjerde ledd innebærer ikke at noen har krav på tillatelse etter § 14 til tiltak som er i tråd med en arealplan.

Hvilke hensyn er relevante i vurderingen av søknaden?
§ 14 første ledd sier at det kreves tillatelse til å iverksette tiltak som kan påvirke sikkerheten og ferdselen. Slik bestemmelsen er utformet, vil en søknad normalt utløse en to trinns-rakett:

  • Det første steget er at myndigheten innen fire uker skal gi søker en tilbakemelding på om tiltaket krever tillatelse, jf. § 14 femte ledd.
  • Det andre steget er at myndigheten må vurdere om det kan gis tillatelse til tiltaket.

Myndigheten skal alltid vurdere muligheten for å stille vilkår som kan avhjelpe ulempene av et tiltak før et eventuelt avslag.

Vurderingene av tiltakets betydning for sikkerhet og ferdsel må gjøres konkret ut fra tiltakets art, størrelse, plassering, og forholdene ellers på stedet. Samme tiltak kan derfor vurderes forskjellig i ulike saker, siden lokale forhold i farvannet spiller inn. Et tiltak kan påvirke ferdselen negativt, dvs. forstyrre eller hindre. Eksempler er lyskilder på land som kan virke villedende, broer, kabelspenn, brygger mv. Et tiltak kan også påvirke ferdselen positivt, for eksempel skilting, merking mv. Begge tilfeller er omfattet av lovens virkeområde. Det avgjørende er hvorvidt tiltaket kan påvirke sikkerheten eller ferdselen i farvannet.

Sikkerheten
Tiltakets påvirkning på sikkerheten i farvannet må alltid veie tungt i vurderingen av en søknad. Et av hovedformålene med havne- og farvannsloven er å hindre ulykker til sjøs, og et av virkemidlene for å oppnå dette, er at det kreves tillatelse til alle tiltak som kan påvirke sikkerheten i farvannet.

At et tiltak kan påvirke sikkerheten kan innebære at tiltaket forstyrrer eller hindrer ferdselen. § 14 må sees i sammenheng med § 1 som sier at loven skal legge til rette for «sikker bruk av farvann». «Sikker» bruk av farvann innebærer at ferdselen skal være trygg for fartøy og andre som bruker eller oppholder seg på sjøen, og for omgivelsene som påvirkes av det som skjer på og i sjøen. Loven skal bidra til å redusere risikoen for uønskede hendelser knyttet til sjøtransport, slik at man unngår skade på liv, helse, miljø og materielle verdier. Et tiltaks konsekvenser for sikkerheten må vurderes opp mot dette.

Ferdselen
Det er bare påvirkning av den allmenne ferdselen som er søknadspliktig. Tiltak som bare kan påvirke ferdselen for enkelte, er ikke søknadspliktig etter § 14, jf. § 1. Det følger av § 1 at det er ferdselen i det farvannet hvor allmennheten ferdes som loven skal legge til rette for.

Den enkeltes rett til ferdsel på et begrenset område, for eksempel til og fra egen brygge, må i utgangspunktet ivaretas av andre regler (for eksempel privatrettslige regler som gjelder eiendomsrett, strandrett, tilflottsrett). Enkeltpersoners bruk i avgrensede områder faller dermed som utgangspunkt utenfor lovens formål.

Som for vurdering av sikkerhet, må myndigheten vurdere om tiltaket kan forstyrre eller hindre ferdselen. Et hovedformål med loven er å fremme «sjøtransport som transportform». Særlig viktig for sjøtransporten er fremkommeligheten i farvannet. Dette innebærer at loven skal legge til rette for uhindret og trygg ferdsel for sjøtransporten.

Andre relevante hensyn – lovens formål i § 1
I tillegg kan, og i noen tilfeller skal, kommunen legge vekt på de hensynene som fremgår av havne- og farvannsloven § 1. Disse hensynene kan alene være begrunnelse nok til å avslå en søknad, dersom en ellers etter § 14 kunne ha tillatt tiltaket på vilkår som avhjalp konsekvensene for sikkerheten og ferdselen.

Naturmangfoldloven og vannforskriften § 12 gjelder når det skal fattes vedtak etter havne- og farvannsloven § 14, og myndighetene må også vurdere disse regelsettene ved behandling av søknader om tiltak.

Det kan stilles vilkår til tillatelsen
I de tilfeller hvor et tiltak kommer i konflikt med formål eller hensyn etter havne- og farvannsloven, er ikke dette ensbetydende med at søknaden skal avslås. Innvendinger mot en søknad kan avhjelpes med å stille nærmere vilkår til tiltaket.

Det er gjennom rettspraksis og i juridisk teori utviklet en vilkårslære som trekker opp rammer for hvilke vilkår som kan stilles. De to hovedpunktene i denne læren er at det skal være saklig sammenheng mellom vilkåret og tillatelsen, og at vilkåret ikke må være urimelig tyngende i forhold til hva som oppnås med det. Disse punktene sett i sammenheng oppstiller altså et krav om at vilkåret skal være nødvendig. I alle saker der det er momenter som taler for å avslå søknaden, bør en vurdere om en ved å stille vilkår kan avhjelpe innvendingene helt eller delvis. Hvis de vilkår som stilles fremstår som det eneste mulige alternativ til å avslå søknaden, kan man gå relativt langt i å stille tyngende vilkår, men de kan ikke være urimelige.

Havne- og farvannsloven har i § 16 en særskilt bestemmelse om vilkårsstillelse og bortfall av tillatelse. Denne hjemmelen er et supplement til den ulovfestede vilkårslæren som er nevnt over. I bestemmelsens første ledd gis det eksempler på hvilke type vilkår som kan stilles. Videre fastslår bestemmelsen at tiltakshaver kan pålegges å betale for oppfyllelsen av vilkårene som stilles. Bestemmelsen inneholder også bestemmelser om kompensasjonstiltak og erstatningsansvar ved tap av redskap og utstyr i næringssammenheng uavhengig av skyld.

Kommunens vedtak kan påklages til Kystverket

Kommunens vedtak etter havne- og farvannsloven § 14 kan påklages. Kystverket er klageinstans, jf. havne- og farvannsloven § 4 andre ledd og delegering fra departementet.

Dersom kommunen mottar klage på vedtak og ikke tar klagen til følge, skal saken sendes til Kystverket for endelig klagebehandling. Kommunen må forberede klagesaken etter reglene i forvaltningslovens kapittel VI.

Saksbehandlingsgebyr § 33

Kommunestyret selv kan med hjemmel i havne- og farvannsloven § 33 gi forskrift om gebyr for kommunens behandling av søknad om tillatelse etter loven eller i medhold av loven.

Lovbestemmelsen slår fast at gebyret ikke skal overskride selvkost. Det kan ikke tas saksbehandlingsgebyr for klager.

Skilting av tiltaket

Noen tiltak, som for eksempel kabler og ledninger, bør merkes med farvannsskilt. Tiltakshaver kan både være private og offentlige aktører. Eier har drifts- og vedlikeholdsansvar for etablerte farvannsskilt.

Det kreves tillatelse fra Kystverket for å sette opp, fjerne, flytte eller endre et farvannsskilt, jf. havne- og farvannsloven § 10 tredje ledd. Dette gjelder uavhengig av tiltakets plassering.

Dersom kommunen gir tillatelse til for eksempel sjøkabel i kommunalt sjøområde, skal tiltakshaver orienteres om at det må sendes egen søknad om skilting til Kystverket.

Siste nytt