Sjøtransport er et svært viktig transporttilbud. 90 prosent av alt gods som transporteres mellom Norge og utlandet transporteres med skip, og sjøtransporten står også for rundt halvparten av godstransporten innenlands.
Havner og kaier er et knutepunkt mellom ferdsel på sjøen og landtransport. Det finnes over 3000 havner og kaianlegg langs kysten, som betjenes av rundt 2700 skip. Et slikt geografisk spredt havnetilbud begrenser behovet for veitransport, kan gi lavere transportkostnader og være klimagunstig.
Sikker, effektiv og miljøvennlig sjøtransport, forutsetter at kommunene i sin arealplanlegging setter av tilstrekkelig med plass i sjø og på land.
Begrepene havner, kaier og anløpspunkt brukes om hverandre nedenfor. Når kommunen driver arealplanlegging, er en av oppgavene å sikre gode forbindelser mellom sjø og land.
Sjøtransporten er fleksibel, men den trenger også en del plass og fartøy som er underveis kan ikke endre retning eller bremse som en bil.
Noen steder er det mye trafikk og møtende fartøy, og noen steder trenger store fartøy assistanse fra taubåt. Det arealet som sjøtransporten trenger på en vindfull dag, kan også være betydelig større enn det som trengs når det er vindstille.
Når kommunene planlegger for arealbruk i eller nært sjø, er det derfor viktig at de passer på at det er nok plass i farvannet til at fartøy kan ferdes effektivt, sikkert og miljøvennlig.
Det å stoppe klimaendringene er bærekraftsmål nr. 13. Delmål 13.1 og 13.3 handler om å styrke evnen til å stå imot og tilpasse seg klimarelaterte farer, naturkatastrofer og andre konsekvenser av klimaendringene.
Samarbeid mellom kommuner, private, regionale myndigheter og statlige sektormyndigheter bør ta utgangspunkt i bærekraftsmål 17 – samarbeid for å nå målene, og regjeringens veiledning om bruk av bærekraftsmålene i arealplanlegging.
Plan- og bygningsloven har bestemmelser om samarbeidsarenaer og mekanismer for involvering. Dette er arenaer om bør brukes til å hente inn relevant kunnskap for å ta bærekraftige valg. Sektormyndigheter sitter ofte med «eksklusiv» kunnskap som har betydning for bærekraft, som kommunene må etterspørre og bruke.
