Eiere og operatører av norske havner har i utgangspunktet plikt til å motta fartøy så langt kapasiteten i havnen tillater det. Dette følger av havne- og farvannsloven § 27. Mottaksplikten er ikke ment å begrense eierens eller operatørens anledning til å selv bestemme hvilket omfang havnevirksomheten skal ha.
Intensjonen med bestemmelsen er å sikre at sjøtransporten gis tilgang til den havneinfrastrukturen som havneeier faktisk har gjort tilgjengelig for alminnelig trafikk, eventuelt den type trafikk som havnen har besluttet å ta imot ved vedkommende havneavsnitt.
Det følger av § 27 at havnene kan avvise fartøy dersom mottak av fartøy fører til risiko for miljøet eller sikkerheten. Avvisning av fartøy på grunn av risiko for miljøet er tillatt dersom det er en aktuell og sannsynlig miljøtrussel. Med begrepet "sikkerhet" siktes det til den fysiske sikkerheten i selve havnen.
Anløp kan nektes dersom anløpet fører til fare for skade på havnens infrastruktur eller personer som oppholder seg i havnen. Sikkerhetspolitiske vurderinger faller utenfor begrepet "sikkerhet" i § 27, se uttalelse fra Samferdselsdepartementet. Slike vurderinger foretas av Forsvarsdepartementet, og ikke den enkelte havn.
For fartøy som er sanksjonert, suspenderes naturligvis havnenes plikt til å motta slike fartøy.