Kystverkets visjon er å utvikle kysten og havområdene til verdens sikreste og reneste. Blant annet gjøres dette gjennom forebyggende tiltak som tar sikte på å redusere risiko for alvorlige hendelser i farvannet og gjennom å ha en dyktig og effektiv beredskapsorganisasjon.
Regjeringens miljøpolitikk bygger på at alle samfunnssektorer har et selvstendig ansvar for å legge miljøhensyn til grunn for sine aktiviteter og for
å medvirke til at de nasjonale miljøpolitiske målene kan nås.
De nasjonale miljømålene gjelder blant annet naturmangfold, vannkvalitet, miljøgifter og forurensning, og kulturmiljø.
Transportens miljøansvar omfatter:
EUs rammedirektiv for vann (2000/60/EF) gir føringer for en helhetlig vannforvaltning i Europa. Formålet med vanndirektivet er å fremme en helhetlig vannforvaltning med utgangspunkt i den økologiske tilstanden i ferskvann, kystvann og grunnvann. Direktivet danner en overbygning for flere underliggende EU-direktiver, for eksempel avløpsdirektivet og drikkevannsdirektivet.
Norge er forpliktet til å gjennomføre direktivet gjennom EØS-avtalen. Direktivet er hjemlet i norsk lov gjennom forskrift om rammer for vannforvaltningen (vannforskriften).
Generell informasjon og nyheter om Norges arbeid med vanndirektivet/vannforskriften finnes på Vannportalen. Her finnes også oversikt over alle dokumenter som nasjonale veiledninger, lokale tiltaksanalyser, regionale forvaltningsplaner og tiltaksprogram.
Arbeidet med forberedelse av innføringen av vanndirektivet i Norge startet i 2001. Vannforskriften av 2006 innførte direktivet i nasjonalt lovverk, og er hjemlet i plan- og bygningsloven, forurensningsloven og vannressursloven.
Klima- og miljødepartementet har det overordnede koordineringsansvaret, og Miljødirektoratet leder det praktiske arbeidet med gjennomføringen av direktivet.
Kystverket bidrar aktivt i det nasjonale samarbeidet gjennom deltakelse i direktoratsgruppen og underliggende prosjektgrupper. I tillegg bistår vi Miljødirektoratet i arbeid som pågår i relevante EU-arbeidsgrupper, såkalte CIS-grupper (Common Implementation Strategy), som arbeider for en felles forståelse og gjennomføring av temaene i vanndirektivet. Per i dag er Kystverket representert ved virksomhetsområdet for miljøberedskap, miljø- og analyseavdelingen. Virksomhetsområdet for transport, havn og farlei ved hav- og kystavdelingen sørger for vikar for den faste representanten.
Kystverket deltar også i arbeidet i landets totalt ni vannregioner, samt de seks vannregionene som er felles med naboland (Sverige og Finland). Per i dag er det fem regionkontakter, alle i hav- og kystforvaltningsavdelingen, som følger opp dette arbeidet. Kystverkets regionkontakter deltar i møter i vannregionutvalg og arbeidsutvalg i sine respektive vannregioner, og følger opp de regionale planene ved å avgi høringsuttalelser.
Kystverket har sektoransvar for sjøtransport og havn i vannforvaltningssammenheng, og fokuserer på dette i de regionale vannforvaltningsplanene. I denne forbindelse benyttes Vann-nett i stor grad.
Ved myndighetsutøvelse etter havne- og farvannsloven og forurensningsloven har Kystverket ansvar for å påse at våre vedtak ikke fører til forringelse av vannkvalitet.
Kystverkets arbeid relatert til vannforskriften koordineres internt gjennom et eget fagforum, «internt forum for vannmiljø». Her deltar per i dag de regionansvarlige, en jurist fra hav- og kystforvaltningsavdelinga, to medarbeidere i utbyggingsavdelinga og den faste representanten i direktoratsgruppa.
Farleisprosjektene som gjennomføres i regi av Kystverket kan påvirke vannkvalitet og ha betydning for oppnåelse av miljømåla i vannforskriftssammenheng. Tiltak for å hindre negativ påvirkning på vannkvaliteten er dermed en viktig del av planlegginga og gjennomføringa av farleisprosjektene, og kunnskap om slik påvirkning og avbøtende tiltak er et sentralt fagfelt for utbyggingsavdelinga. Det er viktig at denne kunnskapen er tilgjengelig for vannregionmyndigheten.
Naturmangfoldloven legger til rette for bærekraftig bruk og vern av naturens mangfold. Lovens formål er at naturen tas vare på ved bærekraftig bruk og vern. Loven har videreført og dels utviklet nye virkemidler på en skala fra strengt vern til mer generelle krav om bærekraftig bruk.
Med naturmangfoldloven har vi for første gang fått felles retningslinjer gjennom generelle regler knyttet til bærekraftig bruk ved utøving av offentlig myndighet. Naturmangfoldloven § 7 slår fast at prinsippene lovens §§ 8–12 skal legges til grunn som retningslinjer når det treffes beslutninger som berører naturmangfold.
Loven fastsetter forvaltningsmål for naturtyper, økosystemer og arter som gjelder på tvers av sektorer. Forvaltningsmålene for naturtyper og arter har betydning for lovtolkning, skjønnsutøvelse, utforming av regelverk, og angir rammer for handling etter lovgivningen.
For Kystverket har prinsippene særlig betydning ved myndighetsutøvelse etter havne - og farvannsloven og forurensningsloven, og ved etablering og forvaltning av marin infrastruktur.
For mer informasjon om praktisering av naturmangfoldloven ved saksbehandling etter havne- og farvannsloven – se Kystverkets veileder.
Det er ikke enkelt å si noe generelt om effekter av ulike utslipp. Samme type utslipp og mengde kan blant annet ha helt ulike effekter ut fra hvor, når, hvilke naturressurser som er på stedet når ulykken skjer.
Mindre utslipp av lut/syre eller andre stoffer i elver kan ta ut hele fiskebestanden, mens samme utslipp i sjø vil ha minimal effekt. Noen stoffer kan innholde miljøgifter som ikke, eller svært langsomt brytes ned i naturen, mens andre kan medføre høy akutt dødelighet - men skilles ut av kroppen over uker/måneder om dyret ikke var utsatt for dødelig dose (biologisk halveringstid).
For utslipp av petroleumsprodukter varierer også effektene mye. Det er utslipp hvor en 40 år etter hendelsen ser effekter på arter og økosystemer, mens det i endre tilfeller er vanskelig å finne effekter etter et år.
Generelt er lettere petroleumsprodukter (for eksempel diesel) mer akutt giftige enn tyngre produkter (tungolje/bunkers).
De lette produktene har mer flyktige komponenter som letter tas opp i organismer via lunger, gjeller med mer. Samtidig vil fordampningen og oppløsningen i vannmassene foregå raskt.
Tunge oljer er mindre akutt giftige. De løser seg i mindre grad opp i vannmassene, og er mindre tilgjengelig for eksempelvis skaldyr, som filtrer store mengder vann for å skaffe seg føde. Oljen forsvinner langsomt på overflaten og vil skade mange fugler, og til slutt ende på land med omfattende og kostbare opprydningsaksjoner. Spesielt i kaldt vær kan skade på sjøfugl bli omfattende. Oljen fører til at fuglene mister isolasjonsevnen i fjærdrakten og de fryser og sulter i hjel (trenger mer mat når de fryser).
Det er derfor tid og sted, samt hvilke ressurser som rammes som bestemmer hvor alvorlige miljøeffekter et akutt utslipp vil få.
Råoljer og raffinerte oljeprodukter har ulike egenskaper som det må tas hensyn til under en oljevernaksjon. Forskjellige oljer har blant annet ulik viskositet, evne til å ta opp vann (emulgere), kokepunkt, tetthet, flammepunkt og stivnepunkt.
I tillegg til disse fysiske og kjemiske egenskapene ved oljen, vil også faktorer som temperatur, vind, strøm og sollys påvirke forvitringen. Kartlegging av oljetype er derfor svært viktig for å kunne vite hvordan oljen vil oppføre seg etter et utslipp og ikke minst for å vite hva slags utstyr og metoder som bør benyttes under ulike faser av en oljevernaksjon.
Hva skjer med olje ved et utslipp?
Når oljen havner på sjøen vil den ta opp vann. Råolje kan ta opp opptil cirka 80% vann. Bunkersolje/tungolje kan ta opp cirka 30-50 % vann. Vannopptak avhenger først og fremst av oljetype, men økende vind og bølger fører også til økt vannopptak. Konsekvensen er at den oljemengden som skal tas opp fra sjøen blir større enn det opprinnelige utslippet. Ved oljeopptak følger også store mengder vann med.
De lette komponentene i oljen vil fordampe i løpet av den første tida etter utslippet. Diesel og bensin er tyntflytende (har lav viskositet), og inneholder stor grad av lette komponenter som fordamper lett. Disse oljetypene inneholder også større andel komponenter som løses opp i vannmassene. Den synlige mengden på overflaten blir derfor forholdsvis raskt borte. Imidlertid kan giftigheten for marine organismer være høy.
Tungolje/bunkersolje vil forbli lenger på vannoverflaten da de innholder mindre grad av lette komponenter. En betydelig mindre del av denne oljen blandes i vannmassene. Oljens egenskaper og forvitring har betydning for den videre håndteringen både på sjø og land.
Ordforklaringer
En ulykke som fører til utslipp langs kyst og vassdrag vil som regel medføre påslag av oljeforurensning på land. Etter at området er undersøkt er det viktig å få renset strendene slik at miljøpåvirkningen blir minst mulig. Det er også viktig at metoden man velger ikke gjør mer skade på naturen enn oljen gjør i utgangspunktet.
Kystverket har utviklet en egen metode for å kartlegge de kystområdene som er utsatt for oljepåslag. Hvilken strategi for rensing som velges, avhenger av en rekke forhold, blant annet områdets miljøsårbarhet, topografi, tilgjengelighet, størrelsen på arealet som er berørt og tykkelsen på oljelaget.
Bølgeeksponering, strandtype og bruken av området er også avgjørende for valg av metode og nivå på rensingen. Områder som er utsatt for mye bølgeaktivitet trenger generelt mindre rensing enn områder som er mer beskyttet. Etter at en befaringsrapport er utarbeidet, sendes den til Kystverkets strandrensingsgruppe, som deretter lager en arbeidsplan, som blant annet inneholder beskrivelser av arbeidsmetodikk, miljøutfordringer og utstyrsbruk.
På hver arbeidsposisjon må det opprettes et system for hvordan området skal renses. Først skal avfallet sorteres etter følgende mønster: flytende masse går i egen beholder, fast oljebefengt masse går i egen beholder, og restavfall går i egen beholder.
Når avfallet er sortert, kan området grovrenses. Først fjernes den frittflytende oljen. Hvis det er praktisk mulig, kan man her benytte slamsuger, pumper eller absorberende midler. Deretter fjernes oljebefengt masse (tang, gress) og tykke oljelag på steiner og svaberg skrapes av.
I de fleste tilfeller vil naturen selv sørge for finrensingen av området, men i spesielle områder må også dette gjøres manuelt. Dette gjelder særlig i områder som er mye benyttet til rekreasjon eller som har høy verneverdi.
Metoder for finrensing kan blant annet være bruk av høyttrykkspyler, varmtvann og strandrensemidler. Den metoden som velges skal godkjennes av Kystverket.
Sanering av strender, det vil si utskifting av masse, gjennomføres ikke med mindre det foreligger spesielle behov.
Hendelser som medfører større oljeutslipp kan ofte ramme sjøfugl. Det er Miljødirektoratet (MD) som har det sentrale forvaltningsansvaret for sjøfugl.
Miljødirektoratets faglige standpunkt er at det ikke er aktuelt å rehabilitere oljeskadet sjøfugl annet enn for arter der hvert individs overlevelse har betydning for bestanden. For tiden gjelder det bare stellerand og dverggås i Varanger- og Porsangerfjorden i Finnmark. Ulike interessenter har ved tidligere hendelser satt i gang vasking og avliving.
Etter en endring av dyrevelferdsloven i 2009, falt hjemmelsgrunnlaget for lokalt iverksatte aksjoner bort. Det er dermed ikke lenger tillatt med privat initiativ for vask og avliving av oljeskadet sjøfugl.
Dette er årsakene til at miljømyndighetene oftest ikke anbefaler vasking og rehabilitering av oljeskadet sjøfugl:
Les mer om sjøfugl og oljeskader hos Miljødirektoratet
Etter et utslipp av forurensende stoffer setter Kystverket i gang undersøkelser for å se hvordan forurensningen har påvirket miljøet, såkalte miljøundersøkelser. Hensikten er å kartlegge og dokumentere miljøskadene etter utslipp.
Krav om miljøundersøkelser etter et utslipp er gitt i forurensingsloven. Det kan være utslipp fra for eksempel skipsfart, petroleumsvirksomhet eller tankanlegg på land. Det er av avgjørende betydning å få kartlagt skadene og skadepotensialet så raskt som mulig. Skadepotensialet er avhengig av hvilke naturressurser som blir berørt, type forurensing og mengde som slippes ut. Miljøundersøkelser settes i gang umiddelbart etter en hendelse og kan pågå i inntil fem år.
Omfanget av de undersøkelsene som iverksettes avhenger av flere forhold:
Noen av de viktigste formålene med en miljøundersøkelse er å registrere skader på:
Undersøkelsene vil også omfatte oljens egenskaper, drift og spredning av forurensningen. En best mulig oversikt over forurensingens spredning er nødvendig for utvelgelse av prøvesteder for undersøkelser. For å vurdere skaden på miljøet er gode bakgrunnsverdier og tidsserier fra pågående nasjonal overvåkning svært viktig.
Programmet for miljøundersøkelser ved et utslipp utarbeides alltid i samarbeid med en rådgivende gruppe som består av representanter fra ulike myndigheter. Gruppens oppgave er å ivareta helhetlig prioritering av innsats og tverrfaglig vurdering av skader på naturmiljø og naturressurser. Derfor er den bredt sammensatt, slik at ulike fagområder blir ivaretatt på en koordinert måte. Gruppen ledes av Kystverket, og består av representanter fra Miljødirektoratet, Fiskeridirektoratet, Havforskningsinstituttet, Mattilsynet, Norsk Polarinstitutt, Folkehelseinstituttet og Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning.
Rådgivende gruppe bidrar også under andre deler av en aksjon mot akutt forurensning.
