Fjerning av fartøy og andre gjenstander

Utgangspunktet i havne- og farvannsloven § 17 er at det er et generelt forbud mot å bruke eller etterlate gjenstander slik at de kan være til fare eller ulempe for bruken av farvannet eller havnen. Bruk som det er gitt tillatelse til i medhold av havne- og farvannsloven vil ikke være omfattet av dette forbudet.

Med begrepet «gjenstander» menes både fartøy, skipsvrak og alle former for løsøre.

Uttrykket «bruke eller etterlate» dekker enhver aktiv og passiv handling. Ikke bare aktive handlinger som umiddelbart fører til fare eller skade er omfattet, men også det å sette i verk noe som senere kan føre til farlige situasjoner, f.eks. utilstrekkelig fortøyning eller oppankring av fartøy, er omfattet.

Dersom fare eller ulempe likevel oppstår, i strid med forbudet i § 17 første ledd, er det den ansvarliges plikt å fjerne gjenstanden eller gjøre det som ellers må til for å fjerne faren eller ulempen som har oppstått.

Som ansvarlig etter denne bestemmelsen regnes:

• den som har brukt eller etterlatt gjenstanden
• den som var reder eller eier når gjenstanden ble etterlatt eller brukt
• den som er reder eller eier når pålegg etter § 17 tredje ledd gis

For å forhindre ytterligere skade eller ulempe må tiltak iverksettes uten ugrunnet opphold. Tiltaket som iverksettes skal stå i et rimelig forhold til faren eller ulempen. Hva som er rimelig må vurderes i forhold til faren eller ulempen som truer eller er oppstått, og hvilke tiltak som er formålstjenlige og nødvendige for å forhindre eller redusere risikoen. Også kostnadene ved gjennomføringen må inngå i denne rimelighetsvurderingen. Utgangspunktet for vurderingen er her forholdene slik de fremstår på beslutningstidspunktet.

Dersom den ansvarlige selv ikke har ressurser eller evne til å håndtere situasjonen som har oppstått, vil han ha plikt til å be andre om hjelp for egen regning.

Dersom den ansvarlige ikke iverksetter tilstrekkelige tiltak selv, kan kommunen gi pålegg om å iverksette tiltak. Kommunen har myndighet til dette i kommunens sjøområde. Dersom gjenstanden er i hoved- eller biled, er det Kystverket som har påleggsmyndighet. Muligheten til å gi pålegg er subsidiær i forhold til den ansvarliges plikt etter annet ledd.

Aktuelle pålegg kan f.eks. være:

• fjerning av gjenstander eller fartøy
• heving av fartøy, herunder vrak
• reparere gjenstand som volder fare eller ulempe, for eksempel kai

Kommunens myndighet etter § 17 må sees i sammenheng med kommunens ansvar for fremkommelighet i eget sjøområde etter § 6. Kommunen har her ansvar for bl.a. fjerning av gjenstander som hindrer sjøtransporten eller er til fare for ferdselen. Dersom den ansvarlige for gjenstanden som volder fare eller ulempe i farvannet ikke oppfyller pålegget fra kommunen eller den ansvarlige er ukjent, så kan kommunen ev. selv sørge for å fjerne gjenstanden, se neste punkt   Kostnader kommunen har til å overholde pliktene i § 6 som kommunen ikke får dekket av den ansvarlige, kan dekkes av farvannsavgift, se nærmere her. 

Et pålegg er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Forvaltningslovens saksbehandlingsregler gjelder derfor.

Vedtak i saker etter § 17 vil ofte måtte treffes hurtig. Det er derfor sannsynlig at vedkommende myndighet etter loven må benytte seg av forvaltningslovens unntaksregler, for eksempel § 16 tredje ledd om unnlatelse av forhåndsvarsel. Viktig er også forvaltningsloven § 42 som gir adgang til å iverksette (fullbyrde) forvaltningsvedtak selv om det er klaget på vedtaket. Det er en betingelse for dette at den ansvarlige skal gis en rimelig frist for å påbegynne tiltaket og dersom det er påkrevet, en rimelig frist for å avslutte tiltaket. Fristens lengde bør bl.a. variere med hvor mye det haster med tiltaket, behovet for forberedelser og omfanget av tiltakene.

Dersom den ansvarlige ikke etterkommer kommunens pålegg etter § 17, eller det ikke er mulig å finne den ansvarlige, kan kommunen iverksette tiltakene selv.

Slike tiltak kan også iverksettes uten at det utstedes et pålegg hvis det må til for å trygge ferdselen, jf. § 18 første ledd. I vurderingen av om det «må til for å trygge ferdselen» må det tas hensyn til muligheten for å nå fram til den ansvarlige, sannsynligheten for at vedkommende vil etterkomme pålegget med forsvarlige og tilstrekkelige tiltak og alvorligheten av problemet. I akutte situasjoner kan utferdigelse av pålegg hindre en effektiv redningssituasjon, for eksempel på grunn av endrede værforhold.

Kommunen kan kreve at den ansvarlige dekker det offentliges utgifter, skade og tap, jf. § 18 fjerde ledd. Den ansvarlige kan også pålegges å dekke utgifter, skade og tap tredjeperson har hatt ved tilsvarende tiltak. Slike krav vil ha panterett i skip og last. Sjølovens bestemmelser om sjøpant gjelder tilsvarende.

Muligheten til å ta i bruk tredjepersons eiendom ved gjennomføring av tiltak er regulert i havne- og farvannsloven § 19.

Etter § 20 kan staten pålegge eieren, rederen eller føreren av et fartøy som er i fare eller som truer sikkerheten i farvannet å iverksette tiltak. Tiltak kan pålegges når staten finner det påkrevd for å berge liv, hindre skade på person, miljø eller eiendom eller trygge ferdselen.  

Hjemmelen gjelder i hele lovens virkeområde og er en spesialregel som gjelder ovenfor fartøy i akutte situasjoner, f.eks. fartøy som kommer i drift. Bestemmelsen gjelder foran kommunens myndighet etter § 17.