Kommunen har ansvar for isbryting og fjerning av gjenstander i kommunens sjøområde.
Havne- og farvannsloven § 6 første ledd pålegger både staten og kommunene ansvar for
Staten har ansvaret i hoved- og biled, og kommunene i sitt sjøområde.
Finansiering av kommunens ansvar etter § 6 første ledd kan skje gjennom farvannsavgiften.
Kommunen har ansvar for isbryting og fjerning av gjenstander i kommunens sjøområde. Dette området er definert som «område hvor kommunen har planmyndighet etter plan- og bygningsloven med unntak av hoved- og biled», jf. havne- og farvannsloven § 3 bokstav f).
Hvor hoved- og biled går er fastsatt i farledsforskriften.
Kommunens ansvar etter § 6 første ledd gjelder kun for den alminnelige ferdselen og ikke ferdselen til kaier og terminaler som brukes av én enkelt eller noen få brukere. Ansvaret omfatter dermed ikke at kommunen skal foreta isbryting helt inn til kai eller fjerne fartøy som er etterlatt eller sunket ved kai dersom dette ikke må gjøres av hensyn til den alminnelige ferdselen. Dette påligger eieren av havnen.
Behovet for en kommunal beredskap knyttet til kommunens ansvar etter § 6 første ledd må avklares ut fra en vurdering av risikoen for at det vil fryse til eller komme flytende gjenstander i sjøområdet som bør fjernes ut fra sjøsikkerhets- og fremkommelighetshensyn. Ansvaret må videre sees i sammenheng med varslingsplikten etter havne- og farvannsloven § 11 som sier at fartøy og andre som oppdager farer skal varsle henholdsvis nasjonal koordinator for navigasjonsvarsler (NKN) og nærmeste politimyndighet. Skipsfører skal også varsle andre fartøy i nærheten.
Lovens system med fordeling av ansvar etter hvor i farvannet man befinner seg, kan gjøre at det oppstår grensetilfeller hvor det kan være vanskelig å avgjøre om det er kommunen eller staten som har ansvaret. Et eksempel kan være en gjenstand som driver ut og inn av en hovedled og kommunens sjøområde og er til fare for ferdselen. I disse tilfellene må utgangspunktet være at det er den myndighet som først blir oppmerksom på forholdet som må reagere og ev. varsle den andre myndigheten. Dersom kommunen fjerner drivende gjenstander i hoved- eller biled, kan kostnadene dekkes av Kystverket. Dette forutsetter at Kystverket mener at fjerningen var nødvendig av hensyn til sikkerhet og fremkommelighet. Dersom det er mulig, bør kommunen avtale ev. dekning av kostnader med Kystverket på forhånd.
Nødvendig isbryting og fjerning av gjenstander som hindrer sjøtransport eller er til fare for ferdselen
Det er kun nødvendig isbryting og fjerning av gjenstander som hindrer sjøtransporten eller er til fare for ferdselen som er omfattet av kommunens ansvar etter § 6 første ledd.
Ordet «nødvendig» innebærer at kommunen må gjøre en vurdering av det konkrete tiltakets effekt for sikkerhet og fremkommelighet på den ene siden, og kostnadene dette vil innebære for sjøtransporten på den andre. Dette vil være styrende for hva kommunen ev. kan kreve dekket gjennom farvannsavgiften.
Havne- og farvannsloven § 6 begrenser ikke hva det offentlige kan foreta seg i farvannet. Kommunen kan for eksempel utføre isbryting eller fjerne gjenstander utenfor kommunens sjøområde, eller fjerne gjenstander av andre grunner enn at gjenstanden er til hinder for sjøtransporten eller er til fare for ferdselen. Videre har kommunen også anledning til å gjennomføre utbedringer i farvannet selv om dette etter loven er et ansvar som er pålagt staten alene, jf. § 6 andre ledd. Slike tiltak er imidlertid ikke en del av kommunens lovpålagte ansvar etter § 6 første ledd, og kostnader kommunen har til slike tiltak kan ikke finansieres med farvannsavgift.
Ingen har rettskrav på at tiltak iverksettes
Kommunens og statens ansvar etter § 6 første ledd innebærer ikke at brukerne av farvannet har et rettskrav på at tiltak iverksettes.
Når plikten inntrer og hvor langt den går, må avgjøres på bakgrunn av faglige vurderinger og under hensyn til budsjettmessige prioriteringer. Ansvaret etter § 6 innebærer altså ikke en plikt til generelt å overvåke farvannet. I noen tilfeller kan det være nok å sende ut et navigasjonsvarsel for å gjøre fartøyene oppmerksomme på hindringen, mens i andre tilfeller må gjenstanden plukkes opp. Myndigheten vil i slike tilfeller bl.a. kunne være avhengig av eksterne ressurser for å få fjernet gjenstanden, og det kan ta tid å få organisert et oppdrag.
Fjerning av eierløse vrak
Fjerning av eierløse vrak faller inn under ansvaret bare dersom vraket er en gjenstand som hindrer sjøtransporten eller er til fare for den allmenne ferdselen. Utgangspunktet er at den ansvarlige, typisk eier, skal fjerne gjenstanden, jf. havne- og farvannsloven § 17. Kommunen kan gi pålegg til den ansvarlige om å fjerne gjenstanden etter reglene i §§ 17-19. Dersom gjenstanden ikke fjernes av den ansvarlige og den er til hinder for sjøtransporten eller til fare for ferdselen, må kommunen vurdere hvilke tiltak som skal settes i verk, for eksempel merking av gjenstanden eller fjerning for den ansvarliges regning
Oppgaver eller tiltak som kommunen iverksetter i kraft av sin rolle som havneeier og som gjøres ut fra egeninteresse av å gjøre havnen tilgjengelig eller mer attraktiv for brukeren av havnen, er ikke omfattet av ansvaret etter § 6 første ledd. Utenfor ansvaret faller dermed tiltak som ikke er nødvendig for å fjerne hindringen for sjøtransporten eller farer for ferdselen.
Det faller også utenfor kommunens ansvar etter § 6 første ledd å drive kontinuerlig overvåkning og styring av trafikken («havnevakt») i kommunens sjøområde. Bestemmelsen innebærer altså ikke en plikt til generelt å overvåke farvannet.
Utbedringer i farvannet faller utenfor ansvaret etter § 6 første ledd, jf. andre ledd. Dette ansvaret er lagt på staten alene.
Vrak/fartøy sunket ved kai
Ansvaret etter § 6 første ledd innebærer ikke at det offentlige skal ta seg av fartøy som er etterlatt eller sunket ved kai dersom det ikke er til hinder for sjøtransporten eller til fare for den allmenne ferdselen. Det betyr at kaieiere ikke kan kreve at kommunen skal bære kostnaden ved å fjerne slike fartøy. Videre, dersom kommunen likevel fjerner slike fartøy og den ansvarlige ikke refunderer kostnadene, jf. havne- og farvannsloven § 18, kan ikke kommunens kostnader finansieres med farvannsavgift (med unntak for de situasjoner der vraket også er til hinder for sjøtransporten eller til fare for den allmenne ferdsel).
Havne- og farvannsloven §§ 17-19 gir kommunen hjemmel til å pålegge den ansvarlige for gjenstanden å fjerne den. Se nærmere i punktet Fjerning av fartøy og andre gjenstander.
