IMO er FNs sjøfartsorganisasjon og den viktigste internasjonale samarbeidsarenaen innen sjøsikkerhet og hindring av forurensing til sjøs.

IMO utarbeider regelverk og standarder for internasjonal skipsfart relatert til bl.a. sjøsikkerhet (SOLAS-konvensjonen, ISPS-koden), forurensing (MARPOL og OPRC-konvensjonene), sertifisering og opplæring (STCW-konvensjonen) og andre områder. Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) og Sjøfartsdirektoratet oppnevner og leder de norske delegasjonene i IMOs komiteer.

For sjøsikkerhetsspørsmål skjer arbeidet primært i hovedkomiteen Maritime Safety Committee (MSC) og underkomiteeen Navigation, Communication, Search and Rescue (NCSR). For beredskap skjer arbeidet i hovedkomiteen Marine Environment Protection Committee (MEPC) og underkomiteen Pollution Prevention and Response (PPR).

Kontakt:
Trine Beate Solevågseide. trine.solevaagseide@kystverket.no

IALA er en internasjonal ikke-statlig, teknisk organisasjon som arbeider for å harmonisere maritime tjenester og maritim infrastruktur og utvikle internasjonale retningslinjer og standarder.

Organisasjonen gir ansvarlige myndigheter, produsenter og konsulenter innen maritime tjenester og infrastruktur mulighet til å utveksle erfaringer og resultat. I IALAs tekniske komiteer møtes eksperter fra hele verden med formål å utvikle felles standarder og retningslinjer.

Kystverket deltar aktivt i flere av IALAs komiteer og forum som utfører arbeid av faglig og strategisk betydning for Kystverket. Kystverket er også representert i IALAs øverste råd (IALA Council).

Kontakt:
Trine Beate Solevågseide. trine.solevaagseide@kystverket.no

EU har etablert en samordningsmekanisme for krisebistand hvor Norge er medlem. Samordningsmekanismen koordineres fra EUs krisekommunikasjonssenter ERCC i Brussel.  Gjennom denne kan EU eller medlemslandene be om bistand ved forurensningshendelser til EU land eller land utenfor EU.

Norge har utdannet flere eksperter gjennom EU systemet som kan gi krisebistand innen oljevernberedskap, og norsk ekspert ble benyttet under Costa Concordia ulykken i Italia i 2012.

EMSA – European Maritime Safety Agency

EMSA er EUs organ for sjøsikkerhet og beredskap mot akutt forurensning. EMSA er et rådgivende organ for EU-kommisjonen knyttet til utvikling, oppdatering og implementering av EUs regelverk innen sjøsikkerhet og miljøberedskap.

EMSA har også ansvar for å utvikle og drifte tekniske løsninger relatert til implementeringen av dette regelverket og å bistå medlemsland med teknisk assistanse. Dette innebærer blant annet å legge til rette for samarbeid relatert til rapporteringstjenester og utveksling av informasjon om skipstrafikk.

EMSA har etablert arbeidsgrupper knyttet til drifting og utvikling av disse systemene hvor Norge bidrar aktivt.

EU har etablert en pool med oljevernfartøy som skal kunne bistå medlemslandene i tilfelle oljeulykker. Disse kan aktiveres gjennom samordningsmekanismen.

Kontakt:
Henning Osnes Teigene. henning.osnes.teigene@kystverket.no

IMO etablerte i 1969 ansvarskonvensjonen (også kalt CLC-konvensjonen). Konvensjonen pålegger eiere av skip som transporterer olje som last i bulk tilnærmet objektivt ansvar for oljeforurensning.

Fondskonvensjonen ble i 1971 vedtatt av IMO. Som følge av konvensjonen ble det etablert et internasjonalt erstatningsfond (IOPC Funds). Fondet skulle overta skipseiers ansvar etter ansvarskonvensjonen og dels komme til erstatning utover ansvarskonvensjonen.

Konvensjonene har blitt revidert, og kalles nå ansvarskonvensjonen 1992 og fondskonvensjonen 1992. I 2003 vedtok IMO den såkalte tilleggsfondsprotokollen om kompensasjon ved oljeforurensning, noe som innebærer en stor økning av beløp som vil stå til disposisjon for de skadelidte ved et oljeutslipp fra tankskip, sammenlignet med tidligere.

IOPC Funds utbetaler erstatning etter forurensningshendelser i medlemsland, ved utslipp av mineralolje (slik som råolje, fyringsolje, tung dieselolje, smøreolje) fra tankskip.  IOPC Funds finansieres ved bidrag fra mottagere av olje.

Arktisk råd er et mellomstatlig organ for samarbeid om spørsmål knyttet til utfordringer landene i Arktis står overfor. Formålet er å fremme bærekraftig utvikling med hensyn til miljø, sosiale forhold og økonomi. Arktisk råds sekretariat i Tromsø ble etablert i 2013.

Arktisk råd ble formelt etablert i 1996 da medlemslandenes utenriksministre vedtok Ottawa-erklæringen om samarbeid i Arktis. Medlemslandene er Canada, Danmark med Færøyene og Grønland, Finland, Island, Norge, Russland, Sverige og USA. Videre har seks internasjonale urfolksorganisasjoner status av permanente deltakere i rådet. Flere ikke-arktiske stater, internasjonale organisasjoner og ikke-statlige organisasjoner har observatørstatus i Arktisk råd.

Arbeidet med sjøsikkerhet og beredskap innen Arktisk råd skjer gjennom arbeidsgruppene Emergency Prevention Preparedness and Response (EPPR) og Protection of Arctic Marine Environment (PAME). Artisk råd kan også etablere tidsavgrensede arbeidsgrupper på spesifikke oppgaver som skal rapportere direkte til ministermøtet, som er Arktisk Råds øverste organ.

En aksjon mot akutt forurensning kan være så omfattende at det er behov for internasjonal bistand. Det kan også være at andre land ber om norsk bistand eller at Norge anmoder andre land om bistand. Norge har undertegnet flere internasjonale avtaler som bidrar til at anmodninger om bistand kan gjennomføres på en rask måte. Årlige møter og øvelser er en viktig del av det internasjonale arbeidet.

De internasjonale avtalene om oljevernberedskap som Norge er medlem av er:

• Københavnavtalen mellom de nordiske landene inklusiv Grønland og Færøyene
• Bonnavtalen som gjelder landene rundt Nordsjøen og Irland
• Norge-Russland avtalen i Barentshavet
• Avtale om beredskap og aksjoner mot oljeforurensning i Arktis (USA, Canada, Russland, Norge, Sverige, Finland, Island og Danmark)
• Norge-Storbritannia planen

I tillegg kan Norge be om assistanse gjennom EU.

Erfaringer med internasjonal assistanse innen beredskap mot akutt forurensning

Etter 2005 har det vært to hendelser i Norge hvor det ble bedt om bistand fra nabolandene. Dette er grunnstøtingen med Full City i 2009 og grunnstøtingen med Godafoss i 2011. Ved begge hendelser ble nabolandene bedt om bistand i henhold til Københavnavtalen.

Erfaringene med bistanden er god, men det ble også avdekket at rutiner i forbindelse med grensepassering ikke var gode nok. Disse erfaringene er bl.a. tatt inn i veileder for vertsnasjonsstøtte utarbeidet av DSB. Denne veilederen er basert på EUs Host Nation Support Guidelines.

Under Macondoulykken i USA i 2011 anmodet USA om internasjonal bistand. Norge ga bistand blant annet med oljevernutstyr. Mange erfaringer ble høstet i Norge og i USA under denne hendelsen. USA tok etter hendelsen initiativ til å utvikle en Guide gjennom IMO ”International Offers of Assistance”. Norge deltok i arbeidet med å utvikle denne Guiden.

Norad har etablert et eget Olje for utvikling (Ofu) sekretariat. Ofu-arbeidet består av program for å styrke bistandslandenes evne til utnytte olje og gass ressurser på en effektiv måte. Det skal bygges miljøkompetanse, god oljevernberedskap og system som sikrer at landet forvalter økonomien rundt dette på en god måte.

Kystverket bidrar blant annet med kompetanse for å etablere og implementere beredskapsplaner og erfaringsoverføring for å håndtere hendelser. Per 2018 er Kenya, Mosambik, Myanmar, Tanzania og Uganda land hvor Kystverket er involvert i oppbygging av oljevernberedskap.

Kystverket danner, sammen med Miljødirektoratet, miljøkomponenten i programmet.