§ 8 Regulering av ferdsel med fritidsfartøy

Lokale fartsforskrifter som var gitt med hjemmel i tidligere havne- og farvannslover ble opphevet 1. januar 2022, jf. forskrift 19. april 2021 om fartsgrenser på sjøen § 6. Det samme gjelder for fartsforskrifter som var gitt av Sjøfartsdirektoratet etter sjøloven og sjøveisreglene, jf. forskrift 21. april 2021 nr. 1205 om ikraftsetting av forskrift 25. november 1999 nr. 1234 om opphevelse av forskrifter om lokal fartsbegrensning gitt av Sjøfartsdirektoratet.

Opphevingen av de lokale fartsforskriftene 1. januar 2022 betyr at dersom kommunen ønsker å beholde fartsgrensene som gjaldt i disse forskriftene, så må den gi en ny forskrift etter havne- og farvannsloven § 8 innen 1. januar 2022. Slik forskrift vil bare gjelde for fritidsfartøy i kommunens sjøområde. Kommunene kan også regulere motorferdsel i vassdrag etter lov om motorferdsel. Kommunene må selv avgjøre hvilken lovhjemmel som er mest hensiktsmessig å bruke i det enkelte tilfellet.

Dersom kommunen ønsker at det skal gis fartsgrenser for næringsfartøy i kommunens sjøområde eller for fritidsfartøy i statlig hoved- og biled, så må Kystverket kontaktes om dette.

Opphevingen av fartsforskriftene, og eventuelt fastsetting av nye, fører til at det i mange kommuner vil bli behov for å endre på eksisterende farvannsskilt som viser fartsgrensene.  For å forenkle prosessen med dette i kommunene, så har Kystverket sendt ut brev med pålegg til alle kommunene som hadde fartsforskrifter etter tidligere regelverk med krav om å gjøre nødvendige endringer i skiltingen innen 1. juni 2022. Vi har gitt ett pålegg til de kommunene vi har gitt statlige fartsgrenser i, og et pålegg til øvrige kommuner.

Les brevet "Krav om skilting av kommunale fartsgrenser i sjø - pålegg til kommuner uten statlige fartsgrenser"

Les brevet "Krav om skilting av kommunale fartsgrenser i sjø - pålegg"

 

Utgangspunktet for regulering av ferdsel i sjøen er allmennhetens rett til fri ferdsel til sjøs. Det er likevel behov for til en viss grad å begrense denne friheten, og havne- og farvannsloven § 8 kan brukes som et virkemiddel for å avveie ulike interesser, herunder friluftsinteresser og næringsinteresser.

Kommunen kan fastsette forskrifter etter havne- og farvannsloven § 8 om regulering av ferdsel med fritidsfartøy i kommunens sjøområde om for eksempel:

• fart
• tidsbegrensninger for ferdsel, f.eks. om støyende ferdsel
• forbudssoner i avgrensede områder
• særskilte regler for vannscootere

Hjemmelens utstrekning må sees i sammenheng med lovens formål i § 1. Forarbeidene viser i denne sammenheng til at et av lovens hovedformål er å legge til rette for effektiv, sikker og miljøvennlig bruk av farvannet. Begrunnelsen for regulering av ferdsel etter § 8 må derfor ligge innenfor disse rammene. Videre stiller forvaltningsloven og den alminnelige forvaltningsretten krav til utredning og begrunnelse når en offentlig myndighet skal fastsette forskrifter.

Kommunen kan velge om den vil gi én samlet forskrift med reguleringer av fritidsfartøy, eller gi flere forskrifter med ulike typer ferdselsreguleringer, for eksempel en egen forskrift om fart.

«Fritidsfartøy» er definert som fartøy som har en største lengde på inntil 24 meter, og som ikke brukes i næringsvirksomhet, jf. havne- og farvannsloven § 8 tredje ledd.

Vannscooter brukt til fritidsformål vil for eksempel omfattes av definisjonen av fritidsfartøy.

Det fremgår av merknadene til havne- og farvannsloven § 8 at definisjonen er ment å samsvare med tilsvarende definisjon av fritidsfartøy i småbåtloven av 1998. Småbåtloven § 1 nr. 2 definerer fritidsfartøy som «enhver flytende innretning som er beregnet på og i stand til å bevege seg på vann med en største lengde på inntil 24 meter, og som brukes utenfor næringsvirksomhet». I merknadene til denne bestemmelsen fremgår det at det med «brukes» siktes til faktisk bruk.Et fartøy som rent faktisk bare benyttes i næringsøyemed vil derfor ikke være omfattet av begrepet fritidsfartøy, selv om den i og for seg kan brukes til fritidsformål.

Fartøy som brukes dels i næringsøyemed og dels for fritidsformål, vil omfattes av definisjonen, men vil bare regnes som fritidsfartøy når den rent faktisk er under seilas i annet enn næringsøyemed. En liten taxibåt som brukes dels til å frakte passasjerer mot betaling og dels av eieren til egne private formål, vil kun i sistnevnte tilfelle bli regnet som et fritidsfartøy.

Det følger videre av definisjonen at fartøy som leies eller lånes ut for bruk i fritiden skal regnes som fritidsfartøy. Selv om leietakerens bruk kan sies å skje i utleierens næringsvirksomhet, så skjer den ikke i leietakerens næringsvirksomhet. En leietaker som bruker fartøyet i sin fritid bruker den utenfor næringsvirksomhet, og da skal den regnes som et fritidsfartøy.

Med «kommunens sjøområde» menes det området hvor kommunen har planmyndighet etter plan- og bygningsloven med unntak av hovedled og biled, jf. havne- og farvannsloven § 3 bokstav f). Myndigheten til å regulere ferdsel med fritidsfartøy i hoved- og biled er lagt til staten. Hvor disse ledene går, fremgår av farledsforskriften.

Innledning

Kommunen kan fastsette fartsgrenser for hele eller deler av kommunens sjøområde, og de kan gjelde hele eller deler av året. Kommunen kan også gjøre unntak fra fartsgrensene for bestemte fartøystyper.

Det er i hovedsak to forhold som gjør fartsbegrensninger til sjøs nødvendig. Det ene er trafikktettheten sett i forhold til farvannets beskaffenhet. Målet her vil være å begrense farten til fartøyene slik at risikoen for sammenstøt, grunnstøting og lignende blir redusert. I slike tilfeller er det naturlig at det gis fartsforskrifter som angir konkret maksimumsfart i farvannet.

Det andre forholdet er mulige skader fra kjølvannsbølger. Her vil målet være å unngå kjølvannsbølger som kan forårsake skader på installasjoner i farvannet, på fartøy som ligger til kai, eller som kan utsette folk som befinner seg på installasjoner tilknyttet farvannet for fare. I slike tilfeller kan det være vanskelig å definere maksimum fartsgrense. Dette skyldes at størrelsen på kjølvannsbølgene fra fartøyene er forskjellige; noen fartøy skaper store bølger selv ved relativt lav fart, mens andre kan gå med høy fart uten at dette skaper bølger av betydning. Dette har sammenheng med fartøyets dypgående, størrelse og utforming, i tillegg til farvannets beskaffenhet. For at en fører skal gjøres oppmerksom på at han entrer et farvann der kjølvannsbølger kan medføre skader, så kan dette varsles med for eksempel «sakte fart» – skilt.

I noen farvann vil begge disse forholdene være tilstede, og kommunen må da i utgangspunktet vurdere å fastsette en fartsforskrift heller enn å søke om tillatelse til å sette opp «sakte fart» – skilt.

Dersom kommunen ønsker å sette opp «sakte fart»-skilt, så må den søke Kystverket om tillatelse til å sette opp slikt farvannsskilt, jf. havne- og farvannsloven § 10 tredje ledd og merkeforskriften § 4.

Valg av fartsgrense

Det er flere forhold kommunene må vurdere når man skal avgjøre om det er behov for lokal fartsgrense for fritidsfartøy og hvilke fartsgrense man ev. skal velge. Nedenfor har vi angitt relevante forhold for disse vurderingene.

Anbefalte fartsgrenser basert på farvannet For å oppnå mest mulig enhetlige fartsgrenser på sjøen, anbefaler Kystverket at nedenstående fartsgrenser benyttes i de forskjellige beskrevne typer farvann. Enhetlige fartsgrenser vil styrke brukernes gjenkjennelse og gi en bedre forståelse og respekt for fartsbegrensninger generelt. Farvannets beskaffenhet er avgjørende for hvor de bør innføres:

En fartsbegrensning på 3 knop i farvann som kjennetegnes ved:

• begrensede strekninger der man ønsker å beskytte spesielle idrettsaktiviteter som roing/kajakk og andre tilsvarende idrettsarenaer som trenger spesiell beskyttelse mot bølger fra andre fartøyer, og der dette er en nødvendighet for å utføre denne aktiviteten på en tilfredsstillende måte. Farvannet vil ofte være definert i kommuneplan/kystsoneplan eller lignende. Alternativ rute bør finnes.
• gamle, trange tre- eller steinsatte kanaler som kan være verneverdige, eller spesielt trange/grunne sund med stor menneskelig aktivitet (for eksempel Skippergata i Kristiansand). Strekningene må være begrenset i utstrekning (maks ½ nautisk mil lange) og det bør alltid finnes en alternativ rute.

En fartsbegrensning på 5 knop i farvann som kjennetegnes ved:

• typiske skjermede innaskjærsmiljøer med høy attraksjonsverdi for rekreasjon, opphold, naturopplevelser, fortøyning og ankring. Typiske innaskjærsmiljøer er naturlig skjermede områder som trange sund, bukter, viker og samling av øyer som tiltrekker seg stor menneskelig aktivitet, der det er vanlig å ankre opp, fortøye eller søke havn. Det omfatter også badeplasser, akvakulturanlegg, marinaer, bryggeanlegg og farvann med særskilt sårbart miljø eller dyreliv. Avstanden mellom land kan variere fra ca 100 meter og opptil ca 500 meter når det vil være naturlig ut i fra en helhetlig vurdering av farvannet å se på området som sammenhengende.

En fartsbegrensning på 8 knop i farvann som omfatter:

• kommersielle havner. Med kommersielle havner menes havner som regelmessig trafikkeres av skip med største lengde over 24 meter og som skiller seg fra havner som er typiske for fritidsbåtferdsel. Dette omfatter således ikke typiske fiskerihavner som trafikkeres av fiskefartøy med største lengde inntil 24 meter.
• de deler av innseilingen til de kommersielle havnene som det er naturlig å regulere med fartsbegrensning.

En fartsbegrensning på 30 knop i farvann som kjennetegnes ved:

• større områder som lange sund der avstanden mellom land er fra 200 – 500 meter og som gjerne er tilknyttet en eller flere 5 knops-soner, eller
• samling av øyer hvor det inngår områder som er hastighetsbegrenset til 5 knop, eller
• steder med mye bebyggelse og til dels stor trafikk, der det av hensyn til risiko, støy eller for å redusere bølgeskader ikke ønskes fri hastighet.

Hastighetsgrensen egner seg for områder der det ønskes en grense som gir planende fartøyer anledning til å passere i hastighet over planingsterskelen. Den egner seg bl.a. som en sone lagt over et større område som kan inneholde flere 5 knops-soner.

Bølgemålinger I Kystverkets rapport Revidering av hastighetsforskrifter til sjøs i Norge (desember 2002), ble det blant annet utarbeidet en rapport om bølgemålinger. Det ble gjort en rekke simuleringer og beregninger av bølger etter fritidsbåter og hvordan de oppførte seg, og hovedfunnene var:

• «Bølger skapt av fritidsbåt er sterkt varierende med fartøyets hastighet. Ved en hastighetsøkning fra 5 til 7,5 knop, tredobles bølgehøyden, og bølgeenergien tidobles. Dersom hastigheten økes til 10 knop vil bølgehøyden tredobles igjen og bølgeenergien pånytt tidobles. Ved 10 knops hastighet kan det oppstå bølger som kan gi skadesjø.
• Selv relativt små fritidsbåter som typiske skjærgårdsjeeper (15 – 18 fot lengde med normalt 50 – 100 HK motor) lager bølger som vil oppleves som plagsomme for nære omgivelser (under 50 meter fra kurslinjen) når fartøyet går med en hastighet mellom 5 og 10 knop.
• Ved hastigheter mellom 7,5 og 10 knop gir båter med s.k. halvplaner skrog til dels store bølger som kan skape farlige situasjoner og skade for sine omgivelser.
• En bølge som beveger seg gjennom vannet blir svekket etter hvert som den fjerner seg fra kilden. Etter 50 meter er bølgehøyden redusert med 55% og bølgeenergien redusert med 75 %. Først etter en avstand på 300 meter er bølgehøyden redusert til ca. 20 % av sin opprinnelige størrelse».

Hvordan bølgehøyden reduseres med økt avstand fra kilden er illustrert i figuren under:

Kilde: Kystverkets rapport Revidering av hastighetsforskrifter til sjøs i Norge (desember 2002)

Tid før grunnstøting
Jo høyere fart et fartøy har, jo kortere tid har fører til å reagere dersom det skulle oppstå en farlig situasjon. Dette gjelder enten fartøyet er på vei mot land eller mot et annet fartøy eller badende. I tabellen under fremgår det hvor lang tid (sekunder) en fører har til å reagere før fartøyet når land (grunnstøting) dersom fartøyet har en fart på henholdsvis 5, 10, 20, 30, 40 og 50 knop.

Kilde: Kystverket

Koordinatfesting av fartsgrenser

Det er viktig at området/områdene for fartsgrenser angis nøyaktig med posisjoner i kommunens forskrift. Stedsnavn kan kun brukes som et tillegg (f.eks. i parentes bak posisjonene). Posisjoner må oppgis i geografiske koordinater i datum WGS-84. Eksempel posisjon 58° 50.845′ N, 009° 31.577′ E. Kommunene må også påse at posisjonene angir et logisk avgrenset område sett i sammenheng med ferdsel og kystkontur.

Dersom kommunen vil at det skal gjelde en fartsgrense på x knop innenfor x meter fra land mv., så er det viktig at dette området avgrenses mot hoved- og biled, dersom området kommunen vil regulere i vil komme ut i leden. Dette må gjøres ved konkret å angi med koordinater hvilket område som fartsgrensen ikke gjelder for.

Dette er nødvendig for å oppnå tilstrekkelig klarhet om hvor fartsgrensen gjelder. Det kan være vanskelig for brukere å finne ut av dette dersom kommunen bare har angitt virkeområdet som «kommunens sjøområde unntatt hoved- og biled». I tillegg kan farledsforskriften som fastsetter hvor hoved- og biledene går, endres i fremtiden. Dersom leden skulle bli endret i et område som kommunen har fastsatt fartsforskrift i, så kan endringen komme til også å endre kommunens fartsforskrift uten at dette verken er særskilt vurdert eller fastsatt i forskrift eller gjort kjent for de sjøfarende. For å finne tilbake til hva som gjaldt før farledsforskriften ble endret, må brukerne ha tilgang til historiske versjoner av farledsforskriften i Norsk Lovtidende. Kommunens forskrift må derfor angi konkret hvor kommunens fartsgrense gjelder på grunnlag av leden slik den var da kommunens fartsforskrift ble vedtatt.

Se nedenfor for eksempel på utforming av en forskrift om fartsgrenser for fritidsfartøy som kommunen kan gi. 

 

Det fremgår av forarbeidene til havne- og farvannsloven § 8 at kommunen kan gi særskilte regler for bruk av vannscooter.

Klima- og miljødepartementet opphevet i mai 2017 forskrift 21. juni 2013 nr. 701 om bruk av vannscooter og lignende (vannscooterforskriften). Som følge av opphevelsen av denne forskriften, er vannscootere i utgangspunktet nå likestilte med andre fritidsfartøy i den nasjonale lovgivningen, men i medhold av havne- og farvannsloven § 8 kan kommuner fortsatt fastsette særskilte bestemmelser om vannscooterbruk mm. gjennom lokal forskrift.

I forbindelse med opphevingen av vannscooterforskriften, kom Samferdselsdepartementet med en veiledning til kommunene. Veiledningen har nærmere informasjon om hvilke muligheter kommunene har til å regulere vannscootere gjennom ulike regelverk. Omtalen

av havne- og farvannsloven gjelder den forrige loven, men anvisning av den vurderingen kommunen må gjøre gjelder fortsatt så langt den passer (side 4 i veiledningen).

Det fremgår i veiledningen at kommunen må foreta en avveining av hvilke ulike hensyn og interesser som skal ivaretas gjennom eventuelle begrensninger i den tillatte bruken av sjøen.

Det kan f.eks. være tale om prioriteringer mellom ulike brukergruppers utnyttelse og bruk av farvannet, eller avveining av interesser knyttet til fri ferdsel og bruk av sjøområder, holdt opp mot hvilken påvirkning ulike typer bruk av farvannet vil ha på de naturlige og etablerte omgivelser i kystsonen. Her vil også interesser tilknyttet landsiden kunne være relevante reguleringshensyn, f.eks. interessen i å ivareta et godt friluftstilbud, hensynet til fastboende og hyttebeboere eller for ivaretakelse av miljøet i kystsonen for øvrig. I denne vurderingen vil det altså være avgjørende at en regulering av bruk av vannscooter eller andre fritidsfartøy faktisk er egnet til å bidra til effektiv, sikker og miljøvennlig bruk av farvann, jf. lovens § 1, og at en slik regulering også står i et rimelig forhold til de byrdene brukergruppen i farvannet påføres. Dette må vurderes konkret knyttet til de aktuelle farvann i den enkelte kommune, og det er opp til den enkelte kommune å påse at eventuelle reguleringer av bruk skjer innenfor de rammer som følger av havne- og farvannsloven.

Fartsgrenser etter § 8 skal alltid meldes til Kartverket slik at reguleringene kan varsles i Etterretninger for sjøfarende og påføres navigasjonsprodukt. Dette må kommunen sørge for når forskriften er fastsatt og kunngjort i Lovdata/Norsk Lovtidend. 

Kommunen skal ifølge § 4 i Forskrift om fartsgrenser på sjøen gi melding til Kartverket etter ny forskrift er kunngjort i Norsk Lovtidend. Dette gjøres ved å registrere fartsrestreksjoner eller forbudsområder i havnedata. Dersom havnedata er oppdatert med arealene beskrevet i forskriften(e), anses § 4 som oppfylt.

Fartsbegrensninger i sjøen skal merkes med skilt i farvannet, jf. forskrift om fartsgrenser på sjøen § 4. Kommunen må i god tid før forskrift om fart skal tre i kraft, søke Kystverket om tillatelse til å sette opp slike skilt, jf. havne- og farvannsloven § 10 tredje ledd og forskrift om farvannsskilt § 4 (krav til søknad).

Det kan være hensiktsmessig å merke også andre reguleringer etter § 8 med farvannsskilt, jf. forskrift om farvannsskilt mv. vedlegg 1.

På Kystinfo finner du kart over alle statlige og kommunale fartsforskrifter. 

Fartsforskriftene er også tilgjengelige via appen Båtfart. Denne appen er gratis og kan lastes ned via App store eller Google play.

For at Kystverket skal rekke å kartfeste kommunale fartsforskrifter innen neste båtsesong, så er det viktig at kommunene vedtar og kunngjør forskriften sin i Lovdata i god tid før våren. Forskrifter som kommunene vedtar om høsten og vinteren, vil vi kartfeste løpende. Det må likevel påregnes noe tid til dette, avhengig av omfang.

Tittel og hjemmelsfelt

Avhengig av hva kommunen vil regulere, kan tittel på forskriften f.eks. være:

• Forskrift om regulering av ferdsel med fritidsfartøy i x kommune, (fylke), sjøkart nr. x
• Forskrift om fartsgrense for fritidsfartøy i x kommune, (fylke), sjøkart nr. x

Hjemmelsfeltet i forskriften må angi hvilket organ som har vedtatt forskriften, når vedtaket er gjort og med hvilken hjemmel:

• Forskrift fastsatt av x kommunestyre (dato) med hjemmel i lov 21. juni 2019 nr. 70 om havner og farvann § 8 og § 51.

Hvis organet som skal fastsette forskriften har fått delegert myndighet til det fra kommunestyret, så må man bruke denne formuleringen:

• Forskrift fastsatt av x Havn KF med hjemmel i (delegeringsvedtak) fastsatt av x kommunestyre (dato), samt i lov 21. juni 2019 nr. 70 om havner og farvann § 8 og § 51.

Utforming av bestemmelser om ferdselsregulering

Kommunen kan som nevnt over regulere ulike forhold om ferdsel med fritidsfartøy i eget sjøområde.

Dersom forskriften skal omhandle flere forhold, kan det være hensiktsmessig å bruke overskrifter på paragrafene, for eksempel:

• § x Fartsgrense
• § x Bruk av vannscooter
• § x Forbudssoner
• osv.

Oppbyggingen av forskriften bør være systematisk, klar og oversiktlig. Bestemmelsene bør komme i en logisk rekkefølge.

Dersom kommunen åpner for at det kan søkes om dispensasjon fra forskriftens bestemmelser, så må forskriften ha en egen bestemmelse om dette. Avgjørelser om dispensasjon er enkeltvedtak, og klager på slike enkeltvedtak skal avgjøres endelig av Kystverket, jf. havne- og farvannsloven § 4 andre ledd.

Dersom overtredelse av forskriftene skal kunne straffes, må dette fremgå av forskriften, jf. havne- og farvannsloven § 51.

Dersom den nye forskriften berører eller endrer eksisterende fartsforskrifter, så må denne/disse oppheves i forbindelse med ikraftsetting av den nye. Dette gjøres i siste paragraf i den nye forskriften slik:

§ X (ikraftsetting)

          Forskriften trer i kraft [enten kan man bruke «straks»; da vil forskriften gjelde fra når Lovdata får kunngjort forskriften, eller man kan angi en konkret dato].

       Fra samme tidspunkt oppheves forskrift (angi dato, nr. tittel).

Dersom ny fartsforskrift skal tre i kraft fra 1. januar 2022, er det ikke nødvendig å oppheve eksisterende forskrifter. Lokale forskrifter gitt etter tidligere havne- og farvannslov, oppheves automatisk fra dette tidspunktet, jf. fartsforskriften § 6.

Eksempel på utforming av forskrift om fartsgrense etter havne- og farvannsloven § 8

Nedenfor er det gitt et eksempel på utforming av en forskrift om fartsgrenser for fritidsfartøy som kommunen kan gi. Forskriften må tilpasses behovet til den enkelte kommune etter hva man ønsker å regulere mv. Eksemplet kan også lastes ned her.

Forskrift om fartsgrense for fritidsfartøy i x kommune, (fylke), sjøkart nr. x

Forskrift fastsatt av x kommunestyre (dato) med hjemmel i lov 21. juni 2019 nr. 70 om havner og farvann § 8 og § 51.

[Dersom kommunen skal regulere fart i vassdrag som ikke er farbare med fartøy fra sjøen, må hjemmelsfeltet og §§ 1 og 2 nedenfor tilpasses.]

§ 1 Virkeområde

            Forskriften gjelder for fritidsfartøy i kommunens sjøområde slik det fremgår av § 2. Med fritidsfartøy menes fartøy som har en største lengde på inntil 24 meter, og som ikke brukes i næringsvirksomhet.

§ 2 Fartsgrense

(Flere varianter er mulig, f.eks.:)

        X knop er høyeste tillatte fart i følgende områder:

        (...)       

§ 3 Dispensasjon

        Kommunen kan gi dispensasjon fra bestemmelsene i § 2. Dispensasjon skal være tidsbegrenset.
       Avgjørelse om dispensasjon er et enkeltvedtak som kan påklages. Klageinstans er Kystverket.

§ 4 Straff

        Med bot straffes den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelsen i § 2. Bøteleggelsen kan skje ved forenklet forelegg etter faste bøtesatser.
       Med bot eller fengsel inntil to år straffes den som overtrer bestemmelsen som nevnt i første ledd på en slik måte at det inntrer eller oppstår fare for betydelig skade på liv eller helse, miljø eller materielle verdier.
        Grov uaktsom overtredelse av andre ledd straffes med bot eller fengsel inntil ett år.

§ 5 Ikraftsetting

            Forskriften trer i kraft ...

            Fra samme tidspunkt oppheves forskrift (...) [hvis forskriften fastsettes og trer i kraft før 31. desember 2021].