Publisert: , Oppdatert:

Mottaksplikt for havner og havneterminaler

Om mottaksplikten og koronavirus-situasjonen se egen sak her

Hva er mottaksplikt?

Mottaksplikten i havne- og farvannsloven § 27 innebærer at eiere og operatører av havner og havneterminaler i utgangspunktet har plikt til å motta de fartøy som ønsker å anløpe havnen og tilby disse havnens tjenester. Mottaksplikten korresponderer altså med en anløpsrett for fartøy. Å anløpe betyr i denne sammenheng kortvarig stopp som et fartøy gjør for av- og påstigning, lasting eller lossing av varer med videre. Mottaksplikten gir ikke fartøy en rett til fast liggeplass.

Mottaksplikten begrenser den råderetten som både kommunale og private havneeiere har til å regulere anløp til havn i kraft av sin eiendomsrett.

Bestemmelsen i § 27 er i hovedsak en videreføring av mottaksplikten som gjaldt etter havne- og farvannsloven 2009 § 39.

Formålet med bestemmelsen er å sikre sjøtransporten en stabil, forutsigbar og ikke-diskriminerende tilgang til havneinfrastruktur, noe som vil bidra til å fremme sjøtransporten som transportform.

Offentlige eide havners beslutning om å avvise et fartøy er ikke enkeltvedtak og kan dermed ikke påklages. Tvister om mottaksplikt må derfor eventuelt bringes inn for de ordinære domstolene dersom partene ikke finner en annen løsning.

Begrepet havn er definert i havne- og farvannsloven § 3 bokstav d). Havneterminal er ikke definert i loven. En havneterminal er en del av en havn.

Hvem har mottaksplikt?

Både offentlige og private eiere og operatører av havner og havneterminaler har mottaksplikt.

Mottaksplikten gjelder imidlertid kun for havner som er åpne for alminnelig trafikk. Dette følger av § 27 andre ledd som sier at mottaksplikten ikke gjelder for private havner som ikke tilbyr anløp og tjenester til andre enn eierne av havnen, såkalte «bedriftshavner». Mottaksplikten vil ikke gjelde selv om en slik havn av og til tilbyr anløp og tjenester til andre enn eierne av havnen.

Havnene definerer selv havnetilbudet sitt

Mottaksplikten innebærer at alle fartøy i lovlig ærend skal gis adgang til å anløpe havnen og tilbys de tjenester som havnen vanligvis tilbyr andre fartøy når det faktisk er ledig kapasitet.

Fartøyene er i utgangspunktet likestilte når det gjelder anløpsretten, slik at det i mottaksplikten også ligger en forutsetning om likebehandling av fartøy.

Saklig forskjellsbehandling er imidlertid lov. For eksempel kan fartøyenes størrelse, last eller spesielle innretninger tilsi ulik behandling. Havnene har en vid adgang til å innrette sin virksomhet eller deler av sin havneinfrastruktur, mot å betjene ulike segmenter av sjøtransporten eller næringer, og prioritere bruk av havneinfrastruktur deretter. Havnen har herunder adgang til å avgrense havnevirksomheten til spesielle segment av sjøtransporten, slik at fartøy fra andre segmenter kan avvises selv om det i og for seg er ledig kaikapasitet.

Mottaksplikten er altså ikke ment å begrense eieren eller operatørens anledning til selv å bestemme hvilket omfang havnevirksomheten skal ha. Bestemmelsen er ikke til hinder for at havneeier nedjusterer havnens størrelse, eller reserverer visse havneavsnitt til spesielle typer sjøtransport. Intensjonen med bestemmelsen er å sikre at sjøtransporten gis tilgang til den havneinfrastrukturen som havneeier faktisk har gjort tilgjengelig for alminnelig trafikk, eventuelt den type trafikk som havnen har besluttet å ta imot ved vedkommende havneavsnitt.

Mottaksplikt bare så langt kapasiteten tilsier det

Mottaksplikten gjelder så langt kapasiteten i havnen tilsier det. Dette innebærer en grense for mottaksplikten som følge av havnens naturlige begrensninger og andre begrensninger som maksimalbelastning på kaiplasser o.l. Ingen kan gjøre krav på utdypninger, utbedringer eller andre investeringer for å kunne anløpe og benytte en havn eller havneterminal.

Mottaksplikten kan også begrenses av andre forhold enn fysiske plassforhold og infrastrukturforhold. Det fremgår av Samferdselsdepartementets iverksettingsrundskriv at dersom havnen innretter sin havnevirksomhet gjennom bemanning, åpningstider eller lignende, slik at den f.eks. bare kan ta imot mindre cruiseskip med et mindre antall passasjerer, eller at åpningstidene for cruiseterminalen bare gjør det mulig å ta imot et visst antall skip i døgnet, så vil dette være innenfor begrepet «så langt kapasiteten i havnen tilsier det». På denne måten vil det være innenfor havnens handlingsrom for eksempel å sette et tak på antall passasjerer som får anløpe havnen. Dette krever at havnen faktisk innretter sin havnevirksomhet slik at den tilpasses ønsket virksomhet. Det er ikke tilstrekkelig å begrunne avvisning av skip for eksempel med at antallet passasjerer som anløper havn, vil føre til for stor belastning for kommunen generelt. Havne- og farvannsloven er ikke ment å være et virkemiddel for å regulere antallet turister som kan reise til byer og tettsteder i landet. Handlingsrommet som kapasitetsbegrensningen i mottaksplikten gir, innebærer imidlertid at et mål om å regulere antallet turister kan nås ved å innrette havnetilbudet som beskrevet i iverksettingsrundskrivet.

Ikke mottaksplikt hvis det er til urimelig fortrengsel for eier eller andre som er sikret rett

Havner har ikke plikt til å motta fartøy dersom fartøyet vil være til urimelig fortrengsel for eierens egen bruk av havnen eller andre som er sikret rett til å bruke havnen.

Havnen kan inngå avtaler om utnyttelse av havnen gjennom for eksempel bruk av forhåndsreservasjon og tildeling av fast kaiplass for rutetrafikk. Mottaksplikten omfatter ikke et krav om å få fast liggeplass. Slike tildelinger må praktiseres ikke-diskriminerende, og alle fartøy i lovlig ærend må få anløp når det faktisk er ledig kapasitet.

Kriteriet «til urimelig fortrengsel» angir en grense for hvor langt havner og operatører kan gå i å prioritere egne eller andres behov på bekostning av øvrige brukere. Kriteriet innebærer et inngrep i eierrådigheten og avtalefriheten. Der det kan påvises at et anløp er nektet, og eier ikke kan begrunne dette med alminnelige forretningsvilkår eller eiers eller andres rimelige behov, så er det nærliggende å anta at nektelsen er motivert av usaklige hensyn og således ulovlig.

Mottaksplikten gjelder ikke ved risiko for miljø eller sikkerhet

Mottaksplikten gjelder ikke dersom mottak av fartøy kan innebære en risiko for miljøet. Hensynet til miljøet kan for eksempel berettige avvisning av fartøy hvor det er en aktuell og sannsynlig miljøtrussel mot havneanleggene eller havnevirksomheten. Dette vil typisk være forhold ved fartøyet som gjør at det er sannsynlig med utslipp som vil utgjøre en fare for havnen. Det er dermed klart at havnen kan avvise skip dersom f.eks. oljesøl eller lignende utgjør en umiddelbar fare for selve havnen.

Bestemmelsen kan også brukes til å avvise fartøy på grunn av medvirkning til lokal luftforurensning i et nærmere angitt område. Dette har Lovavdelingen redegjort for i en uttalelse til havne- og farvannsloven 2009 § 39. Med lokal luftforurensning menes i denne sammenheng lokal luftforurensing som overskrider timegrenseverdiene i forurensningsforskriften § 7-6. Det primære virkemiddelet i havne- og farvannsloven når det gjelder å begrense luftforurensning, er imidlertid § 5.

Miljøbegrepet i mottakspliktbestemmelsen gjelder adgangen til å avvise fartøy av hensyn til å unngå miljøskade i havnen selv, for eksempel ved oljesøl og lignende. Dette innebærer at havnene ikke kan sette generelle krav om for eksempel bruk av landstrøm for å kunne anløpe havn. Havnene vil imidlertid kunne stimulere til bruk av landstrøm gjennom å benytte miljødifferensiering av vederlag og farvannsavgift som virkemiddel.

Mottaksplikten gjelder heller ikke dersom mottak av fartøyet kan innebære en risiko for sikkerheten. Dette innebærer at havnen kan nekte anløp av skip som kan medføre fare for skade på havnens infrastruktur eller personer som arbeider eller oppholder seg i havnen. Det er således fare for sikkerheten i selve havnen som kan begrunne avvisning.

Når det gjelder dårlige betalere, så dekker begrepet «sikkerhet» ikke «økonomisk sikkerhet» i forretningsforhold. Så mistanke om manglende betalingsevne eller –vilje vil som utgangspunkt ikke være grunn til avvisning. Havnen kan i stedet for eksempel kreve forhåndsbetaling. Dette er lov så lenge ordningen med forhåndsbetaling praktiseres på en ikke-diskriminerende måte.

Siste nytt