Det nakne tårnet rager 44 meter til værs, og er omkranset av åpent hav og himmel. Kravet om fyr her ble reist allerede 24 år tidligere. Men fyrvesenets ingeniører hadde nok store betenkeligheter med hvordan bygge et fyr på en liten forblåst holme rett ved storhavet. Skjæret måler 150 x 50 meter. Det er på det høyeste 6-7 meter over middelhøyvann. Her er det ingen beskyttelse verken mot nord eller vest, så det er spesielt utsatt for de voldsomme kreftene som sjøen har fra disse retningene. Grip-prosjektet ble derfor ansett som den hittil største utfordringen for Fyrvesenet.
Kamp mot elementene
Fyret ble bygd for å veilede båter inn og ut av indre lei til Kristiansund og Nordmøre-fjordene og Trondheim. De ugjestmilde værforholdene utgjorde en stor risiko under arbeidet. Første sesongs arbeid med steinfundament ble skylt på havet. Etter to år stod tårnfoten ferdig. 1300 m3 stein skutt ut fra holmen og sement hadde gått med. Steinsokkelen til støpejernstårnet er enormt. På det tykkeste er steinmurene 4 meter! Tårnet kom i deler fra Horten, og ble skrudd sammen på stedet. Linseapparatet kom som vanlig fra Paris.
Isolert utpost
Fyret ble tent 15. oktober 1888. Når de første gang søkte etter bemanning her, stod det i stillingsutlysningen: Sterke nerver kreves. Det kunne være ensomt å være fyrvokter her. En fyrvokter, en fyrbetjent og to reserveassistenter stod på lønningslista. De voldsomme værforholdene gjorde det umulig å bygge separat bolig for fyrbetjeningen. Derfor er det innredet rom i selve fyrtårnet: Tre oppholdsrom, kjøkken og proviantrom. Øverst, rett under lyktehuset lå vaktrommet. I sommertida var fyret slukket i to hele måneder. Da var det kun to på jobb, mens det ellers var tre.
På nervene løs
Postskipet kom annen hver uke. Foruten det, kunne det gå måneder mellom hver gang bemanningen hadde kontakt med omverdenen. Ensomheten kunne være en stor påkjenning. En historie forteller at tidlig i fyrets tid, ble nødflagget heist og folk fra fiskeværet kom over for å undersøke. En heftig krangel hadde endt i drapstrusler, og fyrvokteren ble stengt ute fra fyret. Da Fyrvesenets distriktsingeniør kom til fyrstasjonen for å ordne opp, fant de også en ung pike der. Betjeningen kalte henne kokke, og antydet spakt at det vel måtte være greit. Men jenta ble skysset i land, og fyrbetjeningen måtte betale bøter. En slags fred ble gjenopprettet.
Vann og diesel
Tidligere fyrvokter Svein Jarle Viken har fortalt at han ble merket av arbeidet der ute. Den kraftige dieselmotoren i andre etasje sto på betong. Bråket og vibrasjonen kunne man både føle og høre i hele fyrtårnet. Fyrvokterne måtte leve med dieselmotorene dag og natt. Vannet på fyret var oppsamlet regnvann. Når det var dårlig vær måtte inntaket stenges, for å unngå at vanntanken ble fylt av sjøvann. Det fantes ingen varmtvannstank, så alt vann måtte varmes på komfyren. Landingsplassen med et naust av betong ble kalt «Sirkusen» på grunn av de vanskelige forholdene.
Fyrvokter Viken var plaget med søvnmangel:
- Eg fekk store problem med søvnen, og var også plaga av marerittliknande draumar om nettene der ute. Ofte handla dei om komplikasjonar med å komme seg til og frå fyret og båten. Mareritta følgde meg også etter at eg var reist der ifrå, har fyrvokteren fortalt.
Over 90 år på fyret
Fra 1970 av ble det brukt helikoptertransport til post, proviant og avløsertransport i vintermånedene. Det ble også innført vaktsystem med to mann på vakt og to på fritørn, slik at man ikke bodde permanent der ute. Bare sju år etter ble Grip fyr automatisert og avbemannet.
I 2017 fikk fyret solcellepanel, som forsyner fyrlykta med strøm i den lyse delen av året.
Kilder:
«Fyrfolk» av Heidi Eikremsvik Lindaas og Thomas Bickhardt.
«Norges fyr - bind 2» av Birger Bjørkhaug og Sven Poulsson.
«Fyrene - Kystens katedraler» av Knut Baar Kristoffersen og Rune Nylund Larsen.
Foto: Frode Pilskog, Gro Kibsgaard-Petersen, Pål Hagerupsen (www.larrisworld.no).