Lov av 13. mars 1981 nr. 6, om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) har som formål å motvirke forurensning og å redusere skadelige virkninger av avfall.
Den skal være myndighetenes virkemiddel for å kontrollere forurensning og avfall, både før og etter det oppstår. Loven oppretter også en del plikter for den som er ansvarlig for forurensning eller for avfall.
Loven benytter seg av flere sentrale prinsipper, som "føre-var"-prinsippet og "forurenser skal betale"-prinsippet.
Loven gir forurensningsmyndigheten hjemler til å fatte enkeltvedtak eller gi forskrifter for å oppnå lovens formål. Kystverket har fått delegert hjemmel til å fatte enkeltvedtak når det gjelder akutt forurensning.
Loven stiller krav til beredskap mot akutt forurensning. Ansvaret ligger på private, kommunene og staten, avhengig av omfang og kilde. Ansvaret for den statlige beredskapen er delegert til Kystverket.
Kystverkets myndighet og ansvar etter forurensningsloven gjør Kystverket til forurensningsmyndighet ved tilfeller av akutt forurensning.
Kystverket er også delegert myndighet når det gjelder etterlatte skip som blir betegnet som avfall.
Forurensningsloven gjelder primært det norske fastlandet med tilhørende sjøterritorium. Sjøterritoriet strekker seg ut til 12 nautiske mil fra grunnlinjen (de ytterste holmer og skjær). Forurensningsloven gjelder også forurensning som truer med å treffe det samme området. Videre gjelder den i visse tilfeller for Norges økonomiske sone. Lovens anvendelsesområde på havet begrenses av internasjonal rett.
Forurensningsloven gjelder ikke på Svalbard. Her gjelder Svalbardmiljøloven.
Sentrale forskrifter til forurensningsloven er inngrepsforskriften og varslingsforskriften.
Inngrepsforskriften: Forskrift om inngrep på åpent hav og i Norges økonomiske sone i tilfelle av havforurensning eller fare for forurensning av olje eller andre stoffer som følge av en sjøulykke.
Varslingsforskriften: Forskrift om varsling av akutt forurensning eller fare for akutt forurensning.
