§ 36 Farvannsavgift

Inntektene fra farvannsavgiften skal ikke overstige selvkost, jf. farvannsavgiftsforskriften § 2. Kommunen må derfor påse at selvkost fastsettes i samsvar med selvkostforskriften.

Mange kommuner samarbeider om oppgavene som kan avgiftsfinansieres. Farvannsavgiftsforskriften § 2 siste ledd fastsetter at kommuner som samarbeider om oppgavene, kan fastsette samlet selvkost for hele samarbeidet. I dette ligger også at kommunene kan operere med felles avgiftssatser. Dersom kommunene ønsker å unngå kryssubsidiering mellom kommuner innad i et kommunalt samarbeid, kan avgiften differensieres.

For hvert regnskapsår må kommunene foreta en etterkalkulasjon som viser hvilke kostnader som har blitt finansiert med avgift. Nærmere regler om dette og om håndtering av overskudd og underskudd finnes i selvkostforskriften.

Kostnader til nødvendig isbryting og fjerning av gjenstander

Det følger av havne- og farvannsloven § 36 andre ledd bokstav a) at kommunene kan kreve inn farvannsavgift for å dekke kostnader til «nødvendig isbryting og fjerning av gjenstander som hindrer sjøtransporten eller er til fare for ferdselen i kommunens sjøområde, jf. § 6».

Loven sikter her til isbryting og fjerning av gjenstander som kommunen foretar som følge av kommunens ansvar etter § 6 første ledd i loven. Utbedringer i farvannet i form av mudring eller lignende, inngår ikke i kommunens ansvar for fremkommelighet. Det er dessuten viktig å merke seg at kommunens ansvar for isbryting og fjerning av gjenstander ikke omfatter sjøareal i hovedled og biled.

Kommunens ansvar etter § 6 første ledd omfatter kun den alminnelige sjøtransporten og ferdselen, og ikke ferdselen ved kai. Ansvaret for fremkommelighet innebærer dermed ikke at kommunen skal foreta isbryting helt inn til kai eller fjerne fartøy som er etterlatt eller sunket ved kai dersom dette ikke må gjøres av hensyn til den alminnelige ferdselen. Dersom kommunen likevel gjennomfører slike tiltak uten at det er omfattet av ansvaret etter § 6 første ledd, kan ikke kommunens kostnader dekkes gjennom farvannsavgift.

Behovet for en kommunal beredskap knyttet til kommunens ansvar etter § 6 første ledd må avklares ut fra en vurdering av risikoen for at det vil fryse til eller komme flytende gjenstander i sjøområdet som bør fjernes ut fra sjøsikkerhets- og fremkommelighetshensyn. Fartøy og andre som oppdager farer skal varsle henholdsvis nasjonal koordinator for navigasjonsvarsler (NKN) og nærmeste politimyndighet, jf. § 11. Skipsfører skal også varsle andre fartøy i nærheten.

Kostnader i forbindelse kommunale oppgaver som er forankret i andre bestemmelser enn havne- og farvannsloven § 36, kan ikke finansieres med farvannsavgift. Dette gjelder for eksempel kostnader til planlegging etter plan- og bygningsloven og til å ivareta beredskapsplikter etter forurensningsloven. Heller ikke kostnader som kommunen har som havneeier, kan finansieres med farvannsavgift, for eksempel kostnader som utløses av regelverk om sikring av havner og havneanlegg, jf. § 30.

Kostnader til myndighetsutøvelse etter havne- og farvannsloven med forskrifter

Det følger av § 36 andre ledd bokstav b) at kommunene kan kreve inn farvannsavgift for å dekke kostnader til utøvelse av offentlig myndighet med hjemmel i havne- og farvannsloven med forskrifter.

Utøvelse av offentlig myndighet omfatter det å gi forskrifter og å treffe enkeltvedtak, samt nødvendig oppfølging og håndhevelse av slike vedtak.

Farvannsavgiftsforskriften § 2 andre ledd fastsetter et viktig unntak fra adgangen til å avgiftsfinansiere myndighetsutøvelse; behandling av søknader kan ikke finansieres med farvannsavgift. Slik saksbehandling kan kommunen eventuelt finansiere med saksbehandlingsgebyr, jf. § 33.

Eksempler på myndighetsutøvelse som kommunen kan finansiere med farvannsavgift:

• utarbeidelse av forskrifter om ferdsel med fritidsfartøy, § 8
• utarbeidelse av forskrifter om ankring, bruk av taubåtassistanse, mv., § 9
• utarbeidelse av forskrift om saksbehandlingsgebyr, § 33
• utarbeidelse av kommunal farvannsavgiftsforskrift, § 36
• pålegg overfor bruker som volder fare eller ulempe, for eksempel pålegg om vrakfjerning, § 17
• pålegg som kommunen fatter i medhold av lokale forskrifter etter havne- og farvannsloven, inkludert pålegg etter eventuelle ordensforskrifter som videreføres ut 2020 i medhold av forskriften om overgangsregler
• innhenting av informasjon til Statistisk Sentralbyrås statistikk fra private havner, jf. forskrift i medhold av § 39
• vedtak om forvaltningstiltak og sanksjoner etter loven kapittel 7

Det at kommunen har en hjemmel til å gi pålegg om tiltak for eksempel overfor fartøy som volder fare, betyr ikke at kommunene skal overvåke og/eller styre sjøtrafikken i kommunenes sjøområde. Kommunen er ikke tillagt slike oppgaver i loven på generell basis. Hvis kommunen likevel velger å overvåke og/eller styre sjøtrafikken, kan kostnader til dette ikke finansieres med farvannsavgift.

Dersom det i særlige tilfeller er nødvendig med tett oppfølgning av at konkrete regler eller vedtak følges, for eksempel enkelte kommunale ankringsregler, kan dette arbeidet finansieres med farvannsavgift.

Havne- og farvannsloven gir myndighetene hjemmel til å gjennomføre tiltak på vegne av den ansvarlige, for eksempel vrakfjerning. Dersom den ansvarlige ikke refunderer kostnadene, er det ikke dermed sagt at kommunens kostnader til å fjerne vraket, om kommunen skulle ønske det, kan finansieres med farvannsavgift. Adgangen til avgiftsfinansiering reguleres her av § 36 første ledd bokstav a (fjerning av gjenstander som hindrer sjøtransporten eller er til fare for ferdselen) og § 6 første ledd. Kommunens ansvar etter § 6 første ledd omfatter kun den alminnelige sjøtransporten og ferdselen, og ikke ferdselen ved kai. Ansvaret for fremkommelighet innebærer dermed ikke at kommunen skal fjerne fartøy som er etterlatt eller sunket ved kai dersom dette ikke må gjøres av hensyn til den alminnelige ferdselen til sjøs.

Når det gjelder innhenting av opplysninger til bruk i Statistisk Sentralbyrås statistikk, er det kommunens arbeid med å samle inn godsopplysninger fra privateide havner og terminaler som kan finansieres med farvannsavgift. Kommunenes arbeid med å registrere opplysninger om eventuell egen, kommunal havnevirksomhet kan ikke finansieres med farvannsavgift.

Kommunal havnedrift skal ikke finansieres med farvannsavgift. Kommunens utøvelse av eierrådighet er ikke utøvelse av offentlig myndighet etter havne- og farvannsloven, og kan ikke finansieres med farvannsavgift. Havnereglement som for eksempel stiller krav til fartøy som ligger ved kai, arbeid med krav om flytting av fartøy i havn o.l., betyr ikke at den kommunale eieren kan finansiere trafikkavvikling og kameraovervåkning av kommunale havneavsnitt med avgift.

Kostnader til farvannsskilt og navigasjonsinnretninger

Det følger av § 36 andre ledd bokstav c) at kommunene kan finansiere kostnader til kommunalt eide farvannsskilt og navigasjonsinnretninger med farvannsavgift.

Dette omfatter både innretninger og skilt som kommunen etablerte under havne- og farvannsloven av 2009, og innretninger og skilt som kommunen får tillatelse til å sette opp i fremtiden.

Det er ikke bare kostnader som konkret og direkte gjelder oppgavene som nevnes i § 36 andre ledd som kan finansieres med farvannsavgift. Også indirekte kostnader som støttetjenester og fellestjenester omfattes. Andelen indirekte driftskostnader som tilordnes selvkost, skal gjenspeile selvkosttjenestens bruk av disse tjenestene og funksjonene. Kommunen må finne frem til fordelingsnøkler som på en god måte reflekterer farvannsavgiftsområdets bruk av ressursen.

Nærmere regler om tilordning av kostnader finnes i selvkostforskriften.

Etter havne- og farvannsloven av 2009 hadde kommunene et ansvar også for utbedringer av farvannet, for eksempel utdyping og fjerning av grunner. Havne- og farvannsloven legger nå dette ansvaret i sin helhet på departementet (Kystverket).

Kommuner som før 1. januar 2020 hadde foretatt investeringer som ble finansiert med anløpsavgift, kan videreføre avskrivninger og renter på slike investeringer inntil de er nedskrevet. Dette er fastsatt i § 6 i forskrift om overgangsregler.

Dersom en kommune har inngått en avtale som innebærer at kommunen har pådratt seg en betalingsforpliktelse før 1. januar 2020, har kommunen foretatt en investering som dermed kan finansieres med farvannsavgift. Det er en forutsetning at investeringen lovlig kunne finansieres med anløpsavgift på det tidspunktet investeringen ble foretatt. Det er også en forutsetning at investeringen ikke omdisponeres til andre formål. I den grad at driftsmidler som fartøy eller lignende blir tatt i bruk til andre formål, for eksempel i egen kommersiell havnevirksomhet, bortfaller muligheten til å videreføre avgiftsfinansiering av investeringskostnadene.

Kommuner som den 31. desember 2019 hadde et positivt selvkostfond knyttet til anløpsavgift, måtte fremføre dette fondet til farvannsavgiftsområdet til finansiering av oppgavene nevnt i havne- og farvannsloven § 36. Et eventuelt underskudd kan fremføres. Også dette følger av § 6 i forskrift om overgangsregler.

Farvannsavgift kan ilegges «fartøy» som anløper havn eller innretning for drift av akvakulturanlegg, jf. § 36. Kravet om at det må ha skjedd et anløp, omtales i eget punkt. Her gjennomgås hvilke fartøy/aktører som kan ilegges avgift dersom fartøyet foretar anløp til havn eller innretning for drift av akvakulturanlegg.

Med «fartøy» menes «enhver flytende innretning som er laget for å bevege seg gjennom vannet», jf. definisjonen i loven § 3.

Fartøyets eier, reder og agent er solidarisk ansvarlige for betaling av farvannsavgiften, jf. § 40. Kommunen kan pålegge fartøy å gi kommunen de opplysningene som kommunen trenger for å kunne beregne og fakturere farvannsavgift, jf. farvannsavgiftsforskriften § 5. I de lokale forskriftene kan kommunen fastsette nærmere regler om hvordan informasjonsutvekslingen skal skje. Noen av opplysningene vil være tilgjengelig gjennom tjenesten SafeSeaNet Norway.

Skyldig farvannsavgift er tvangsgrunnlag for utlegg, og er sikret med sjøpant, jf. § 55. Ved forsinket betaling påløper forsinkelsesrente.

I farvannsavgiftsforskriften § 3 er bestemte kategorier av fartøy fritatt for å betale farvannsavgift:

• fartøy med største lengde under 15 meter
• isbryterfartøy i forbindelse ivaretakelse av ansvaret for fremkommelighet i havne- og farvannsloven § 6
• norske og utenlandske orlogsfartøy
• Kystverkets fartøy i forbindelse med arbeid i farvannet
• Sysselmannen på Svalbards tjenestefartøy og Norsk Polarinstitutts fartøy i forbindelse med arbeid i farvannet på Svalbard
• bergingsfartøy i forbindelse med berging
• fartøy som anløper havn på grunn av skade eller nødstilstand og fartøyet ikke laster, losser eller tar om bord passasjerer

Orlogsfartøy omfatter ethvert fartøy eid, leid eller rekvirert av norsk eller utenlandske militære myndigheter og som opereres av deres respektive sjøforsvar.

• Nærings- og fiskeridepartementet har i en tolkningsuttalelse klargjort nærmere hva som ligger i dette.

I fritaket for Kystverkets, Sysselmannen på Svalbards og Norsk Polarinstitutts fartøy i forbindelse med arbeid i farvannet skal uttrykket «arbeid i farvannet» forstås vidt. Uttrykket omfatter for eksempel anløp for å bunkre, hente varer eller foreta mannskapsskifte. Fartøyene er fritatt for farvannsavgift selv om arbeidene i farvannet har funnet sted i en annen kommune enn i den kommunen fartøyet anløper havn.

Kommunen kan i sin lokale forskrift om farvannsavgift frita ytterligere fartøy, jf. farvannsavgiftsforskriften § 3 siste ledd. Slike fritak må fastsettes på et ikke-diskriminerende grunnlag og være i tråd med EU/EØS- reglene.

Fartøy har plikt til å betale farvannsavgift ved «anløp» til «havn» eller til «innretning for drift av akvakulturanlegg» i kommunens sjøområde.
Uttrykket «havn» er definert i § 3. Ifølge lovforarbeidene faller fritidsbåtanlegg utenfor havnedefinisjonen.

Med «innretninger for drift av akvakulturanlegg» menes fôrflåter og tilsvarende innretninger, jf. farvannsavgiftsforskriften § 3. Begrepet «tilsvarende» er ment å ta høyde for fremtidig utvikling av akvakulturinnretninger. Merder omfattes ikke av formuleringen. Dette betyr at anløp til merder, for eksempel med brønnbåt eller fartøy brukt til avlusning, ikke utløser farvannsavgift.

Med et «anløp» menes én inn- og utseiling, jf. farvannsavgiftsforskriften § 3. Dette betyr at kommunene ikke kan ta farvannsavgift for både inn- og utseiling. Et anløp finner sted når et fartøy legger til ved kai eller fôrflåte, eller ankrer opp innenfor havnens område. Fartøy som oppholder seg i havnen, ved kai eller i havneområdet, får ikke plikt til å betale ny farvannsavgift før de eventuelt forlater havnen og anløper på nytt et senere kalenderdøgn.

Ved flere anløp til havn eller innretning for drift av akvakulturanlegg i kommunen løpet av samme kalenderdøgn (fra kl. 00:00 til kl. 24:00) ilegges avgift kun én gang, jf. farvannsavgiftsforskriften § 3.

Fartøy som ikke foretar anløp til havn eller innretning for drift av akvakulturanlegg, har ikke plikt til å betale farvannsavgift. Dette gjelder for eksempel fartøy som seiler gjennom kommunen eller som ankrer opp i farvannet utenfor havneområdet.

Kommunen må fastsette nivået på farvannsavgiften på basis av budsjetterte kostnader og inntekter, herunder prognoser for anløp av avgiftspliktige fartøy.

Avgiften som det enkelte fartøy skal betale, skal i utgangspunktet beregnes på bakgrunn av fartøyets bruttotonnasje (BT), jf. farvannsavgiftsforskriften § 4.

Kommunen kan fastsette rabattordninger, jf. § 36. Intensjonen med begrepet "rabattordning" er å åpne for differensiering av farvannsavgiften. Utgangspunktet om at avgiften skal beregnes på grunnlag av BT, er derfor ikke til hinder for at kommunen supplerer avgiftsfastsettelsen med kriterier som ikke er basert på BT, for eksempel sesongavgift, årsavgift eller andre former for differensiering. Kommunene kan også velge å fastsette en minimumsavgift istedenfor avgift basert på BT.

Et annet eksempel på en rabattordning er differensiering ut fra miljøkriterier. For eksempel vil det være adgang til å sette en lavere avgift for mer miljøvennlige skip og en høyere avgift for mindre miljøvennlige skip. Kommunene kan videre fastsette rabattordninger for å motvirke uheldige utslag av at BT benyttes som grunnlag for avgiftssatsene.

Det er dermed adgang til å forskjellsbehandle fartøy så lenge det skjer etter objektive og saklige kriterier.

Det følger av havne- og farvannsloven § 36 at kommunale rabattordningene skal forskriftsfestes. Dette innebærer at ordningene langt på vei må fremgå av forskriften. Rabattordninger bør baseres på klare, transparente kriterier der aktørene kan lese ut av forskriften hvor stor rabatten skal være. Dette skaper forutberegnelighet, og den enkelte aktør slipper å lure på hvilken avgiftsbelastning konkurrenter eller andre kategorier av fartøyer har.

Brukerne har ikke klagerett på kommunale forskrifter om farvannsavgift eller på faktura for farvannsavgift så lenge faktureringen ikke baseres på skjønnsmessige kriterier.

Det kan likevel tenkes at kommunene vil fatte enkeltvedtak i avgiftsforvaltningen, for eksempel enkeltvedtak om hvilken størrelse et fartøy skal anses å ha. Enkeltvedtak som kommunen fatter i avgiftsforvaltningen, kan påklages til Kystverket. Dette følger for så vidt allerede av forvaltningsloven og forskrift i medhold av havne- og farvannsloven som utpeker Kystverket som klageinstans.