Spesialmerker brukes for å merke spesielle områder og objekter som det ikke finnes egne merker for. Spesialmerkets betydning angis i sjøkart og/eller Etterretninger for sjøfarende (Efs) eller andre nautiske publikasjoner. 

Aktuelle bruksområder kan være: 

• Målebøyer 
• Utfyllingsområder eller områder med usikker dybde
• Militære øvingsområder
• Rørledninger
• Verneområder
• Offentlige badeplasser
• Ankringsbøyer 
• Akvakultur
• Flyttbare objekt
• Infrastruktur eller objekt i vannsøyle eller på bunnen

Det gjelder egne regler for merking av akvakultur og innretninger for energiproduksjon. All merking skal være i samsvar med Kystverkets retningslinjer, som bl.a. inneholder nærmere regler om lyssignatur.  

Krav til utforming og plassering

Spesialmerkenes form er valgfri, men merkene må ikke kunne forveksles med annen merking. Farge skal være gul. 

Ved behov for lys, må det brukes gult blinkende lys med signatur som ikke kan forveksles med andre navigasjonsinnretninger.

For markering av offentlige badeplasser anbefales det brukt toppmerke (St. Andrew cross - kryss). 

Merkene må plasseres slik at dimensjonerende fartøy har tid og mulighet til å tilpasse ferdselen. Det er søker som ut ifra lokale forhold må vurdere hvor tett bøyene bør plasseres. Om kommunen er i tvil bør de rådføre seg med lokale havnemyndigheter eller innhente en nautisk vurdering fra konsulent.

Søknadsplikt og myndighet etter havne- og farvannsloven

Spesialmerker er en del av merkesystemet og regnes som navigasjonsinnretninger. Merkene er søknadspliktig etter havne- og farvannsloven § 10. Søknaden skal behandles av Kystverket uavhengig av hvor tiltaket skal gjennomføres. 

Søknadsplikten gjelder også i elver og innsjøer som ikke er farbare med fartøy fra sjøen. Dette følger av forskrift 15. desember 2009 nr. 1549 om anvendelse av havne- og farvannsloven for elv og innsjø, jf. havne- og farvannsloven (2019) § 2, jf. § 53.

Bøyer som ikke er en del av merkesystemet, f.eks. oransje blåser som brukes til fortøyning av fritidsbåter eller markering av teiner, regnes ikke som navigasjonsinnretninger. Søknadsplikt for disse må vurderes etter havne- og farvannsloven § 14. For slike bøyer gjelder vanlig myndighetsfordeling mellom kommunen og Kystverket.

Sjøkart og Etterretninger for sjøfarende (Efs)

Både spesialmerket og det forhold som merket varsler om kan inntegnes i sjøkart og/eller informeres om i nautiske publikasjoner. Normalt blir dette ikke gjort for badebøyer.

Det er viktig at merking i sjøkart blir vurdert, slik at sjøfarende har mulighet til å avklare hva merkene betyr. Tillatelse, til andre spesialmerker enn badebøyer, må derfor gis med vilkår om innmelding i sjøkart og Efs. Etter mottatt melding avgjør Kartverket om/hvordan dette skal publiseres. 

Særlig om bøyer ved offentlig badeplass (badebøyer)

Hensikten med badebøyer er å øke sikkerheten for badende. Det er ikke noe krav om at badeplasser eller badende skal «sikres» med badebøyer.  

Ferdsel ved badeplasser er regulert i forskrift om fartsgrenser på sjøen. Forskriften gjelder i sjø, elv og innsjø. 

§ 2 er en generell aktsomhetsregel, som bl.a. pålegger båtfører å utvise forsiktighet og avpasse farten slik at det ikke ved bølgeslag eller på annen måte oppstår fare eller voldes skade eller ulempe for badende. 

§ 3 er en spesialbestemmelse om ferdsel ved badeplasser. Fartøy kan ikke gå med høyere fart enn 5 knop innenfor 50 meter fra badende eller fra merkebøyer utlagt ved offentlig badeplass. Ferdsel og oppankring innenfor merkebøyene er forbudt for motor- og seildrevne fartøy. 

Med «offentlig badeplass» menes badeplass som er åpen for allmennheten og som blir driftet av kommunen, jf. § 3 fjerde ledd. 

Utlegging av spesialmerker ved offentlig badeplass innebærer at det etableres en farts- og ferdselsrestriksjon. Brudd på restriksjonen kan følges opp av politiet. 

Farts- og ferdselsrestriksjoner ved badeplasser må avklares med kommunen, på samme måte som om det var aktuelt med forskrift om regulering av ferdsel etter havne- og farvannsloven § 7. Badebøyer blir normalt ikke fremvist i sjøkart, men dette kan gjøres på særlig store badeplasser, eller der hvor disse ligger tett på trafikkert led.

Også private badeplasser kan merkes med spesialbøyer om dette er nødvendig for å unngå fare for skade. En bruk som unødig privatiserer skjærgården rundt private eiendommer skal unngås, men en bruk rundt kommersielle badstuer e.l. i havner er eksempler der en kan vurdere slik merking. De sjøfarende må da undersøke konkret merking og hva den markerer, slik at ferdselsrestriksjoner ikke feilaktig tolket å være etablert i aktuelt område. Merking kan også indirekte gi svømmende en grense for hvor langt ut i farvannet de bør svømme, i kontekst av skipstrafikk.